Herold

Tore Stubberud skriver om den statlig styrte oppløsningen av norsk øko-mat. – Situasjonen for økologisk omlagt landbruk i Norge ser ikke lys ut, skriver forleggeren og økobonden fra Rakkestad.

Jeg begynte med økologisk landbruk allerede i 1994. Økologisk landbruk er i hovedsak uten sprøytemidler, uten kunstgjødsel, og med bedre dyrevelferd. Fremdeles spør vi: Hvorfor smaker det så lite av maten? Kan en oppdrettslaks være økologisk? Noen bør kunne svare. For bare under tvil spiser du deg mett, om du tenker deg om.

Smartembed for https://www.sa.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=447543

På 1990-tallet fantes en alternativ interesse for naturen, på høyresiden og ikke minst til venstre. Men bøndene fulgte landbrukspolitikkens kommando: Ta deg arbeid utenfor gården og driv industrilandbruk i miniformat. Mellom forbrukerne og bøndene var det en dialog om kvalitetskrav, mellom kritiske skribenter og pengenes verden. Det er denne dialogen som langsomt bringes til taushet gjennom oppløsning av det Debio vi kjente.

Dette er Debio

Tidligere var det Debio, grunnlagt 1986, som sertifiserte økologisk mat ut fra et privatrettslig regelverk. Dette ble imidlertid endret gjennom EØS-avtalen i 1994, og økologisk landbruk ble definert ut fra forskrifter om økologisk mat, endret gjennom mange EU-forordninger, nedfelt i Lovdata. Det er fortsatt Debio som sertifiserer, men nå underlagt offentlige myndigheter. Det heter fortsatt at Debio er organisert som en ideell forening, og medlemsstyrt. Det er feil; Debio er styrt av staten og av EU. Økologiregelverket ble inkorporert i norsk lov gjennom EØS-avtalen. Fra da av var det Mattilsynet og EU som bestemte.

Gerhardsen-regimet formet den nye bonden etter 1945. Det fantes fremskrittsvegrere som motsatte seg kjemikalier og dårlig dyrevelferd, men inspirasjonen til økologi kom i hovedsak fra Rudolf Steiner og hans tilhengere. Jeg er ikke antroposof, men beundrer at de holdt tenkningen i gang. Antroposofene er matens undergrunnsbevegelse.

– Fortryllet av kuene

I det opprinnelige Debio var det den biodynamiske fraksjon, Steiner-tro med varemerket Demeter, som sto for ideene og kraften. Én tanke var at en sliten arbeiderklasse skulle få ren og næringsrik mat. Men de hadde også visjoner om hele samfunnets organisering, noe i hvert fall ikke Mattilsynet kan anklages for.

Paradokset er i ettertid at vi som fant det biodynamiske landbruket teoretisk uforståelig, vi sitter igjen med mye drittmat i butikkene og et globalisert landbruksbyråkrati, mens biodynamikerne har mat med smak fra god jord. Etter hvert ble Demeter bare sittende igjen med de to første bokstavene i Debio, en d og en e. De måtte holde på med sitt. De kaldere av hjerte og økonomisk innstilte overtok.

Da øko-maten for alvor ble populær, satte staten inn sin ideologiproduksjon; økologisk landbruk måtte helst være en nisje, ellers blir det for dyrt. Slik ble sunn mat et spørsmål som landbruksbyråkratene bestemte over. Og selvfølgelig kunne de skylde på markedet. Mange år senere oppdager vi stadig flere naturødeleggelser, for eksempel ødeleggelsen av Oslofjorden, blant annet gjennom avrenning av nitrogen fra det konvensjonelle landbruket.

Tore Stubberud

Debio har hjemmesider som strutter av informasjon. Det er nå lite debatt offentlig om hva de 55 ansatte på Bjørkelangen og Debio står for, men de lever av din tillit. Bjørkelangen, med rundt fire tusen innbyggere, ligger i Aurskog-Høland kommune, uten spesielle attraksjoner, men langt nok fra Oslo til at plasseringen har en symbolverdi, som om de ansatte hører jorda til og tenker frie tanker langt fra statens vesen og stell. Men de er statens folk.

Situasjonen for økologisk omlagt landbruk i Norge ser ikke lys ut. For økologisk drevet areal i Norge er tallet bare 4,2 prosent, Sverige 9 prosent, Danmark 11,4, Finland 13,9. I EU samlet 11,4, Sveits 16,5 og Østerrike 25,3 prosent.

Debio garanterer at maten – og etter hvert så forvirrende mye annet – er økologisk. Men styringen av Debio skjer ved at staten overfører millionbeløp til bevegelsens kritikere og motstandere. Markedsføringen og informasjon om økologiske produkter og Debio-merker er gjennom 18 år overdratt til Stiftelsen Norsk Mat; der brukes statens penger, våre penger, men i styret finner du folk som har interesser fjernt fra øko.

I 2025 består styret av blant andre styreleder Håkon Mageli (Orkla), nestleder Bjørn Gimming (Norges Bondelag), Unn Grønvold Nikolaisen (Tine), Ingvill Størksen (Coop), Eivind Haalien (Norgesgruppen), Christina Skogmo Fuglesang (Rema 1000) og Nina Rishovd Stavenæs (Nortura). De knekker neppe i knærne av overskridende øko-visjoner. De lever av noe annet.

Ubehaget ved Sverige: – Vi bør skrive om svenskehatet før det forsvinner helt ut av verden

Men disse bestemmer over pengene til markedsføringen til Debio. Ikke minst Norges Bondelags vurderinger bør man følge med på, både når det gjelder vindmøller og økologi. Stiftelsen Norsk Mat vil helst ikke snakke frem økologisk landbruk. Det kunne gå utover det konvensjonelle landbruk. De privilegerte i stiftelsen skal begrense og balansere. Staten ville det slik. Men hva med forbrukerne?

Hva har skjedd med Debio? I Norge blir bare ett av fire økologiske epler markedsført som øko. Økologisk kjøtt og melk er ikke lett å finne i matvarekjedene; det selges som konvensjonell vare. Økologisk ammeku gir melken til kalvene, det er vakkert, de lever på beitene, de trenger ikke importert soya. Men du finner neppe kjøtt fra økologisk ammeku i butikken.

Driftsmidlene, gjødsel og fôr, er også blitt tvilsomme. Før var det krav til gjødselen: helst fra egne dyr og egen gård. Møkk fra burhøns blir nå pelletert og brukt økologisk. Hva som blir økologisk gjødsel fremover, kan du bare lure på.

Dyr vet forskjell på fôr. En gang fikk jeg et lass irrgrønt høy fra en biodynamisk gård som het Tutturen, i Indre Østfold. Kuene kjente den gode lukten på lang avstand før bilen kom; de ble oppspilte og urolige, nesten spastisk forventningsfulle som gourmeter. De glemte aldri, jeg beholdt noe av høyet og lot dem lukte. Oppspilte nesebor og drømmende blikk. Det var rene julekvelden, som de sier her ute i skogene, hvor stjernene lyser klarere. En julekveld hentet jeg det som var igjen.

Hos Debio finnes lister med kommersielle gjødselprodukter som er godkjente. Hvem garanterer for hva de inneholder? Eller hva med økologiske hodeputer, økologiske containerdrivstoffstasjoner og økologiske sko?

De faglige samtalene mellom Debio og øko-bønder ble svekket; de het en gang kontrollører, men du var glad de kom, du var under opplæring, gården under omlegging fra konvensjonell til økologisk drift. Debio-kontrolløren visste råd for både brennesle og balderbrå. De var liksom ikke bare statens folk; de kunne snakke kritisk om kunstgjødsel og sprøytemidler. Besøkerne fra Debio hadde forbilder i førkrigstidens vandrelærere; støttet økonomisk av idealistiske bønder og noen kroner fra det offentlige besøkte de fattige smågårder som trengte råd, kunne også trekke tenner om det var nødvendig.

Ved årskontrollen kalles de nå kvalitetsrevisorer, som om det bare var tall og paragrafer det handlet om. Håndtering av store dyr i frihet, hva kan de om det?

Omlegging betyr at gården – anlegget, som det ukoselig og litt teknisk heter nå – følger reglene for økologisk drift – produksjon, som det heter i dag. Før måtte hele gården omlegges til øko i løpet av ti år. Det skulle skje gjennom fortløpende omlegging av produksjoner. Dette var til og med fastsatt i en forskrift, nedfelt i Lovdata. Men kravet om omlegging av hele gården er blitt endret.

Nå kan man varig omlegge bare deler av gården, uten endelig, fullstendig omlegging av hele gården. Det skjedde fra 1994; tanken på økonomi økte og engasjementet minsket. Fra Debios side var begrunnelsen at den gamle ordning ble for administrativt krevende. Hva betyr det?

Varig delomlegging fjerner den ansvarlige og engasjerte bonden fra gården. Trist, for en bonde burde forstå i dybden hva han driver med. Det oppstår en kløft mellom praktiske hensyn og et dypere engasjement.

Vi vet kanskje ikke nok om Debio eller om økologisk mat, men vi kjøper øko likevel, i fjor for 3,61 milliarder; faktisk handler én av sju nordmenn ofte økologisk. Hensynet til kostholdet teller nok. Mange er også opptatt av smak. Og forfatteren Alf Larsen mente at antroposofien er den eneste livsanskuelsen som lar seg bevise ved hjelp av poteter.

Du handler i en av de tre gjenværende matvarekjedene. Hvor er de økologiske gulrøttene? Der ligger de, svarer de tre matvarekjedene, smilende, de som i fjor fikk et gebyr på 4,9 milliarder for brudd på konkurranseloven. Men de anker avgjørelsen. Og vi handler. Noe valg har vi jo ikke.

Debio ble bygget opp av Emil Mohr i 1986; han sluttet som daglig leder i 2000. Med ham forsvant enhver seriøs forankring i noe annet enn penger og politikk. Ikke bare forsvant antroposofien; de som tenkte økologisk i videre forstand, ble av systemet utsatt for en slags lammelse.

Kravene svekkes, maten tåkelegges, men dette er ingen ulempe for alle, for det er en del av byråkratiets selvbeskyttelse. Og dermed nyttig for statens herjinger med hodet ditt. Mens de økologiske produsentene under Mohrs tid tilhørte et samfunn, er de i dag innlemmet i staten.

Når økologien ble så viktig den gang, henger det sammen med det moderne landbruk. Matproduksjonen ble endret. Folk ble engstelige når de leste om sprøytemidler. Jeg har sett gamle fotografier av bilder med barn som dusjer i sprøyting av åker med Roundup, et ugrasmiddel. Så ufarlig var Roundup den gang, ifølge vanlige bønder.

Vi så at nærbutikkene ble nedlagt. Vi så at torvet forsvant, og med torvet alle bakerne, slakterne og fiskehandlerne og bøndene med sine grønnsaker. Bonden som du kjente, var ikke mer. Fremskrittet kom, og vi stolte ikke lenger på maten. Det ble langsomt et savn, for torvet, agora, er ikke bare matens og nytelsens torv. Det er samtalene, språket og en kultur som er vanskelig å vinne tilbake; midt blant pengene fantes det hull hvor du kunne oppleve noe.

Debio ble til som en protest mot denne moderniseringen. Debio skulle delvis erstatte direktekontakten mellom forbruker og bonde. Kunden kjente nå ikke lenger produsenten og heller ikke butikken. De som jobbet i butikken, visste lite om maten. Debio var tiltrekkende: Med økologiske produkter ble vi igjen fortalt at du kunne gjenkjenne og stole på maten, det sto svart på hvitt. For sent forsto vi at kjedene og statens makt er to sider av samme sak; sentraliseringen etterlater deg i tvilen og du savner nærkontakten.

Denne triste utviklingen av økologien har fått drahjelp av norsk landbrukshistorie: statlig kanalisering av landbruksprodukter gjennom regional fordeling. Kanaliseringslandbruket fra 50-tallet hersker fremdeles. Det deler dyrehold og melk geografisk fra korn og grønnsaker, gjennom økonomisk styring. Ifølge økopioneren Trygve Sund er kanaliseringspolitikken det verste som har hendt i Norge siden Svartedauden: at korn- og grønnsakproduksjon skal skje på gårder uten dyrene og deres gjødsel. Med gårder uten dyr øker bruken av kunstgjødsel; en driftsform som er mytisk belagt, sammen med sprøytemidler. Slik blir vi innbilt at Norge skal redde verden fra sult.

Alle som har forsøkt seg på økologisk landbruk, vet at en gård bør ha dyr som gir gjødsel til korn og grønnsaker. Men staten bestemmer, og bøndene lystrer. Forbrukerne ble aldri spurt.

Etter hvert ble ordet bærekraft i det stille sidestilt med økologisk, eller erstattet det. Det er ikke tilfeldig, siden ordet kan bety nesten hva som helst. De senere år har det strømmet «bærekraft» fra Debio, og hvem kan vel kritisere noe som kalles bærekraftig? Ideologiproduksjonen i Debio har siden starten flyttet seg fra biodynamisk til utvannet, til økologisk og så til bærekraft. Debio ender dermed i uendelige krav om global delaktighet, på vegne av menneskeheten.

Hvor kommer fokuseringen på bærekraft fra? Gro Harlem Brundtland var tidlig ute, gjorde sine hoser grønne, gjennom Vår felles fremtid, Brundtlandrapporten i FN 1987. Her kobles økologien til tusenårsmål for hele verden. Det er litt av en oppgave. «Bærekraftig utvikling» kom med i IFOAM, 1972, som organiserer økologisk landbruk globalt. I Norge er Debio med.

Det er store krav: Ikke bare har du ugress i åkeren. Du skal også slite med staten og bærekraften din. Det er nesten mer enn noen kan holde ut: FN har 17 bærekraftsmål. Og 169 delmål. Hvem orker dette?

Da retter du ryggen og søker noe mer jordnært enn Debio på Bjørkelangen.

Denne kronikken ble først publisert av Klassekampen.