Herold

Jeg er glad jeg var åtte år i 1994. Ikke av nostalgi, men av nødvendighet.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=448914

*Jeg er glad for *at jeg ikke fikk smarttelefon til jul det året. For da jeg ble bodyshamet på skolen og kalt stygge ting fordi noen synes jeg hadde litt valpefett, skjedde det «in real life» og ikke i en chatgruppe der alle de andre var med, bare ikke jeg. Kommentarene forsvant i lufta. De ble ikke lagret, delt eller gjenbrukt som underholdning.

Jeg er glad for at fantasien min fikk blomstre fritt. Jeg elsket Barbie og forsvant inn i egne fantasier, og jeg trodde «serum» var noe «folk ble rare i hodet av». Ordforrådet mitt handlet om det nære og kjente. Jeg kunne skille kråke fra skjære men visste ingenting om serum og virkestoffer i hudpleieprodukter med hormonhermere som i dag markedsføres mot stadig yngre barn.

*Jeg er glad for *at det skumleste jeg visste om, var Ursula i Den lille havfruen. At jeg ikke hadde fri tilgang til skjermer der tre tastetrykk kunne ha ført meg inn i grooming, seksuell utpressing eller innhold jeg ikke hadde forutsetninger for å forstå eller forsvare meg mot.

Jeg er glad for at lykke var lek. At jeg lagde kunst, figurer og historier, og at jeg ikke kunne google «hvordan bli en Barbie». At jeg ikke ble sittende passivisert foran innhold designet for å fange oppmerksomheten min og påvirke en hjerne som fortsatt var under utvikling.

Vi har så mye mer makt enn vi tror, hvis vi bare engasjerer oss

Jeg er glad for at bilder var minner, ikke materiale. At jeg kunne bla i mammas album uten at kunstig intelligens, filtre eller andres blikk kunne gjøre uskyldige øyeblikk til grunnlag for trakassering.

Jeg er glad for at jeg fór opp av stolen som en ku i vårslipp når venninner ringte på døren. At vi møttes ansikt til ansikt, på sykler, i fantasiverdener, og at dagens eneste «notifications» var dørklokken eller mikrobølgeovnen som pep når popkornet var klart. Dopaminet kom fra latter, ikke fra «likes».

Jeg er glad for at barndommen min var analog. Ikke perfekt, men ekte. Med reelle konflikter, reelle gleder og voksne som var fysisk til stede. En barndom der relasjoner ble bygget i virkeligheten, ikke i algoritmer.

Derfor ønsker jeg det samme for mine barn. Ikke fordi verden skal stoppes, men fordi barndommen må beskyttes.

Generasjon digitalt ruset