Ingen velger å være syk, og ingen ønsker å bruke livet sitt på venterommet.

Den usynlige kampen

Ingen velger å være syk, og ingen ønsker å bruke livet sitt på venterommet.

Jeg føler på en enorm takknemlighet for at jeg overlevde

Vi vil bli møtt med respekt og forståelse, ikke mistro.

Bare fire av 30 kvinner rakk opp hånda

Når «sykt barn» havner i blindsonen

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er så mye mer som ligger bak et smil enn det folk tror og ser på utsiden. Å være kronisk syk, er å leve i en kropp som ikke alltid samarbeider, men også i et system som ikke alltid forstår.

Mange tror sykdom handler om det fysiske, om medisiner, smerte og symptomer. Men for meg og mange andre handler det like mye om å bli trodd.

Om å bli sett som et menneske, og ikke bare et «tilfelle».

I helsevesenet handler så mye om å møte den rette personen. Den som faktisk lytter, tar deg på alvor og ikke avviser deg fordi du ser ung og frisk ut.

Ofte har jeg opplevd det motsatte. Kommentarer som «men du er jo så ung, du kan da ikke ha den diagnosen?». Som om alder automatisk utelukker sykdom. Det er nesten som at jeg må bevise at jeg er syk nok, før jeg får den rette hjelpen.

Da jeg til slutt fikk diagnosen Ulcerøs kolitt, følte jeg på både lettelse og byrde. En lettelse fordi jeg endelig skjønte hva som skjedde i kroppen, men også en byrde fordi jeg vet jeg må leve med noe som aldri forsvinner.

For meg ble det viktig å finne en balanse mellom det å leve med sykdommen, og samtidig leve et liv som føltes normalt.

Det finnes ingen forutsigbarhet, for hver morgen blir det et slags lotteri – vinner jeg en god dag, eller taper jeg alt før jeg har rukket å stå opp? Alt blir påvirket, både på jobb, men også i fritiden.

Det påvirkes med kraftfulle magesmerter som fører til at jeg må tvinge meg gjennom jobb eller annen aktivitet, for jeg vil gjøre det ordentlig, uansett smerter og ubehag.

Over tid tærer det på selvtilliten. Jeg har kjent på følelsen av å være mindre verd, som om jeg ikke bidrar nok, som om jeg står utenfor samfunnet på et vis.

Når jeg møter helsepersonell som virker lei, stresset eller uinteressert, kjenner jeg meg som en belastning – en som tar opp tid fra andre som trenger hjelpen mer. Følelsen er tung å bære, spesielt når man allerede kjemper med sin egen kropp.

Jeg tror mange som lever med kronisk sykdom deler denne opplevelsen. Vi vil bli møtt med respekt og forståelse, ikke mistro.

For ingen velger å være syk, og ingen ønsker å bruke livet sitt på venterommet.

Derfor håper jeg at helsevesenet blir bedre på å se hele mennesket, ikke bare alderen, tallene eller symptomene. Det er viktig å sette av nok tid til hver enkelt pasient, så ikke noe blir oversett.

Bak hver pasient finnes det en historie, et liv og en kamp som ikke alltid synes på utsiden.

Jeg følte på skam, og antok at folk syntes det var ekkelt å snakke om tarmplager. Jeg håper vi nå kan prøve å normalisere å snakke om det å ha en kronisk sykdom.

Det å være kronisk syk handler ikke bare om å overleve – men om å bli sett, hørt og trodd.

Innlegget er levert av Ung debatt, et selskap som formidler unge meninger til norske aviser.