Herold

Det begynner som regel allerede i oktober.

*Eller tidligere, *hvis HR er entusiastisk og regnearket har fargekoder. En e-post. Emnefelt: «Hold av datoen – årets julebord!» Noen jubler. Andre får høy puls. Enkelte går umiddelbart i tenkeboksen og prøver å huske hva slags unnskyldning de brukte for å slippe å delta i fjor, og om den kan gjenbrukes.

Det finnes nemlig to typer mennesker her i verden: De som elsker julebord. Og de som helst vil ha det fjernet ved forskrift.

For noen er julebordet årets høydepunkt. De har antrekket klart, anekdoter på lager, og et eget internt system for når det passer å foreslå en skål. De øver gjerne foran speilet. Sjekker ansiktsuttrykk. Jobber med timingen.

*For andre *er julebordet et sosialt maraton uten kart, i motvind, med publikum. Med småprat, støy og kolleger og glitterdoser som normalt krever vernebriller og kanskje en HMS-risikovurdering.

*Og da *har vi ikke engang begynt å snakke om stedet.

Noen skal på restaurant. En ordentlig en. Med servitør, julemeny og julepynt som balanserer et sted mellom tradisjonell og brannfarlig. Kanskje med DJ. Og med han fra økonomi som forvandles til noe midt mellom Jon Bon Jovi og et vandrende HR-avvik når klokka passerer halv elleve.

*Andre skal *ikke på restaurant. De skal på møterommet. Med ribbetallerken fra Meny. Julebrus i plastglass. Duk i nervøs fløyel over konferansebordet og «O Helga Natt» på Bluetooth-høyttaler fra Elkjøp.

Og et sted mellom disse to ytterpunktene finnes de som ikke skal noe som helst. Kommunale avdelinger der rådmannen har sendt ut epost: «På grunn av budsjettutfordringer blir det dessverre ikke julebord for ansatte i år. Men vi håper dere får en hyggelig adventstid.» Så da blir det twist i lunsjen. Eller en klementin. Kanskje pepperkaker fra felleskassa og noen som sier «skal vi sette på litt julemusikk?» før noen andre sier «nei.»

*Men uansett *om det er pinnekjøtt med panoramautsikt eller medisterkaker i møterommet, så skjer det noe rart med oss når det kalles julebord. Vi forvandles.

Terje, som vanligvis gjør lite av seg og jobber med regnskap, har plutselig slipset rundt panna og sier: «Grethe… jeg må bare si det… du er en god sjef. Altså. Det måtte sies.» Han blir Terje 2.0 – ærlig, rødvinsmodig og en smule ustø.

*Hun fra marked *ghoster festen under avec’en. Ingen ser det skje. Det bare skjer. Et lite vindpust. Et fravær. En tom stol og en Uber i det fjerne. Dagen etter later hun som om hun aldri var der. Kanskje hun aldri var det. Kanskje hun bare er en forestilling vi har, om et annet menneske.

*Ekstrovert julebordkomité *møter introvert IT-konsulent: komiteen har forberedt quiz, dans, bordleker og fargerike ark med tekster til felles allsang mellom ribba og riskremen. IT-konsulenten har forberedt en fluktplan, en mental branntrapp og en egen metode for å få det til å se ut som han akkurat har fått en viktig tekstmelding.

*Noen drikker akkurat passe. *Vi legger ikke så mye merke til dem. Andre drikker litt for mye og skal si ting. Ting de har tenkt på. Ting de kanskje burde spart til et rom uten høyttaleranlegg. Noen drikker ikke i det hele tatt og må forklare seg for hver eneste person i rommet, som om det er en diagnose de nylig har fått. Selv forklarer jeg det gjerne med at jeg kjører. Risikoen er selvfølgelig at man ender som kveldens uoffisielle drosjesjåfør, med baksetet fullt av kolleger som skal synge hele veien hjem. Men det er greit.

*Maten er alltid lunken. *Alltid. Unntatt potetene, som enten er glovarme eller halvfrosne, aldri midt imellom. Pinnekjøttet er – som tradisjonen krever – salt nok til å dehydrere Oslofjorden. Praten er haltende, ingen vet hvor man skal gjøre av servietten, og sjansen er stor for at noen tar mikrofonen uten å bli bedt om det, ganske sikkert for å melde at «vi er en utrolig flott gjeng, altså».

*Og likevel *skjer det noe fint. Noe lavmælt og litt overraskende.

Vi ser hverandre. Litt. Ikke som jobbfunksjoner eller stillingstitler, ikke som bokser i organisasjonskartet eller roller i et prosjektløp, men som mennesker som har tatt på seg slips eller kjole og forsøker å være hyggelige. Sosiale. Til stede. Om så bare for en kveld.

*Kanskje er det *dette julebordet egentlig er. Et slags moderne blot hvor vi ofrer verdigheten vår – eller i hvert fall komfortsonen – og håper at fellesskapet gir litt varme tilbake. Noen får danse. Andre får dessert. Noen får sagt det de aldri ellers tør si. Noen får høre at de er en god sjef. Eller en god kollega. Andre får kanskje bare sitte stille og kjenne at de er en del av noe, uten å måtte bidra med mer enn et nikk og et smil og kanskje et «god jul da, folkens».

Og kanskje er det det som bærer oss gjennom. Ikke maten, ikke musikken, ikke quizen. Men at vi prøver. Vi prøver å være litt rausere enn vanlig. Litt varmere. Litt mindre opptatt av oss selv og litt mer opptatt av hverandre.

Da tar vi den rosa sangen, dere. God jul, da.