Herold

Larvik har alt. Det er by og bygder, sjø og fjell. Det er en kommune som strekker seg gjennom Lågendalen og helt til sommer og sol i Helgeroa. Du har Stavern og et sentrum med en havutsikt som kan ta pusten fra deg. Svarstad med sin fantastiske natur. Vi har noen av de beste spisestedene i Norge, et spa-hotell som alle har hørt om, et kulturhus med yrende folkeliv og historie på hvert gatehjørne. Jeg har mange ganger forundret meg over at mange som bor i Larvik er så beskjedene på egne vegne. De ser jo at det er fint her, men snakker ikke så høyt om det. Beskjedenhet er kanskje også et stikkord som passer godt for folk som bor i kommunen vår.

Larvik er likevel først og fremst folkene som bor her. Vi kan være uenige om mye, og når det for eksempel raser en skoledebatt, blir frontene mellom folkevalgte og innbyggerne harde. Da kommer også motsetningene mellom by og bygd tydeligere fram. Likevel, folk finner veien videre sammen, uansett hvor tøft debattklimaet er. Jeg er ikke fra Larvik, men jeg har blitt skikkelig glad i denne byen og folkene. Det går nesten ikke en dag uten at jeg oppdager nye og vakre perler, og jeg lar meg fascinere av et landskap og en natur som er het unik. Og svært, svært ofte møter jeg mennesker i denne kommunen som imponerer meg stort.

I 2025 er det flere, men jeg må si at det er en gjeng med mennesker som virkelig har gjort inntrykk. Da Østlands-Posten startet arbeidet med å kartlegge omfanget av skolevegring i Larvik, visste vi at det kom til å bli et omfattende arbeid vi satt i gang. Vi forsto at dette var arbeid som knapt var gjort før, og at jobben med å sette søkelys på et ufattelig stort samfunnsproblem ville bli stor. Men det som gjorde mest inntrykk på oss alle sammen var å møte familiene som hadde opplevd dette på kroppen, som hadde sett hva skolevegring kan gjøre med barn og unge. Og hvilke utfordringer det er når en elev ikke vil gå på skolen. Det var hjerteskjærende og sterkt, men uten de modige og sterke familiene hadde vi aldri klart å løfte disse sakene.

Erting og utestenging, utfrysing og mobbing, vondt i magen. Febersyk, kvalm. Sinne og frustrasjon, sosiale utfordringer, få venner. Ble aldri valgt av de andre ved aktiviteter. Venner var med i grupper på Snapchat, men andre fikk ikke bli med. Gråt, slo hodet i veggen, ville dø. Engstelse, uro, sinne, går i fullstendig lås, søvnvansker. Det var tilbakemeldingene vi fikk da vi spurte foreldre og elever om dette. Fullstendig hjerteskjærende. Likevel valgte altså mange å fortelle sin historie til ØP for å sette søkelyset på dette og hjelpe andre. De fortjener en stor takk for det de gjorde for alle i Larvik i 2025.

Aksel. Ingrid. Og alle dere andre. Tusen takk for at dere fortalte åpent om hvordan det er å ha skolevegring. Dere har gjort det mulig for lokalsamfunnet å forstå hvor viktig denne saken er. Takk til foreldre og søsken som satt ord på det. Jeg er overbevist om at dere har hjulpet utrolig mange mennesker fordi dere har vært modige nok til å dele fra eget liv. Vi kan ikke som samfunn sitte stille og ikke gjøre noe for alle de som sliter seg gjennom skolehverdagen. Eller ikke vil gå på skolen. Det berører oss alle sammen, som foresatte, barn, politikere og medborgere. Aksel og Ingrid har hjulpet oss alle sammen å forstå, slik at vi kan gjøre noe med det.

Vi går inn i innspurten og nærmer oss selve julekvelden. Dette er dagen mange gleder seg til, men også en periode der mange får det ekstra tøft. Vi vet at det er mange som sliter, vi vet at det er noen der ute som har det tungt, og vi vet at det er både barn og ungdom som har det ekstra tøft. Noen klarer rett og slett ikke å finne lykke eller glede over julehøytiden, og strever med å komme seg gjennom en høytid der det er ekstra fokus på familie, samvær og glede. Vi vet at det er gode hjelper i hele Larvik som stiller opp, mennesker som mer enn gjerne gir av fritiden sin for å løfte andre, eller folk som jobber tett mot de som ikke har det bra. Samtidig er det all grunn til å minne hverandre på at vi også kan gjøre noe alle sammen. Det koster utrolig lite å ta opp telefonen og slå av en prat med noen som kan trenge å høre fra deg, og har du ikke tiden, kanskje du kan sende en tekstmelding med ønske om en god jul?

Forskning viser at kun åtte minutter på telefonen med en du bryr deg om, kan ha en betydelig effekt på både relasjonen og den psykiske helsa. Åtte minutter! Jeg vil tro vi alle kan finne de minuttene som kan gjøre en forskjell i et annet menneskes liv. Ja, jeg vet at jula er travel. Men dette er også høytiden der vi kan gjøre noe for andre.

Aksel og Ingrid gjorde det i 2025, de fortalte for å hjelpe. Og dere fortjener en stor takk fra oss alle sammen. Nå må vi sørge for å følge deres eksempel og bry oss. Og har du ikke lest sakene har du sjansen i romjula. Da åpner vi sakene for alle som har lyst til å lese.

En riktig god jul, fra alle oss i ØP, til hele Larvik!

Snakker du med folk du ikke kjenner?

Hva gjør det med oss at møteplassene forsvinner?

Har du åtte minutter til overs?