Arbeiderpartiets forslag om absolutt 15-årsgrense på sosiale medier dømmer tenåringer som skiller seg ut til ensomhet.

Skal noen unge bare skyves ut i utenforskap?

Arbeiderpartiets forslag om absolutt 15-årsgrense på sosiale medier dømmer tenåringer som skiller seg ut til ensomhet.

Om du ser på kattevideoer og strikkevideoer, er det akkurat det du får mer av.

Den usynlige kampen

Nå skal dem tas, frikene, hilsen styringspartiet Ap.

Ditt barns verste venn

Kjærlighet er ikke noe du velger, men noe du kjenner

Om du ikke vil at det skeive barnet ditt skal finne støtte, er det lett å nekte det innloggingsmuligheter.

Du må kunne mye for å bruke KI

Det ser ut til at man i hele debatten om aldersgrense har glemt at det finnes andre ting på internett enn alt som er farlig.

Min sovjetiske smarttelefon

La ikke barn og unge bli en salderingspost – igjen

Glem roboter, få heller ungdommene inn i eldreomsorgen!

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det store generasjonsskillet mellom da jeg vokste opp rundt årtusenskiftet og nå som ungdommen vokser opp på internett, er dette: For meg, liten nerd, interessert i bøker og mørkere musikk, var internett et tilfluktssted der min fysiske verden ikke kunne følge etter meg.

Nå er sosiale medier definitivt et nytt sted der den fysiske verden følger etter deg.

Men vi hadde sosiale medier da også. Det var chatrooms, IRC og message boards (internettfora). Det var her vi som var litt utstøtte og utafor fant våre egne. Det var, og er – i tilfelle noen har glemt det – ikke veldig populært å skille seg ut på bygda.

Arbeiderpartiets forslag om en absolutt femtenårsgrense på sosiale medier, er å dømme de utstøtte tenåringene i identitetssøkende år til ikke å kunne finne sine egne før etter konfirmasjonen.

Det er ikke til å nekte for at algoritmene driver deg til mer og mer polarisert eller marginalt innhold. Det er slik de er designet, det er tek-gigantenes melkeku med jurbetennelse når det gjelder ekstremt innhold. Sånn har vi latt dem få holde på.

Men det virker totalt glemt at koblinger også trekker deg mot positive områder. Om du ser på kattevideoer og strikkevideoer, er det akkurat det du får mer av. Kulturtilhørighet og subkulturtilhørighet har en egenverdi, og disse kulturene er nå i stor grad nettbaserte.

Det foregår spontan kulturformidling der. Forlag i Norge følger hashtagen «BookTok» med argusøyne; TikTok-subkulturen av dedikert lesende, der ungdomslitteratur figurerer blant scifi- og romantikkserier.

Praktisk-estetiske fag er muligens slakta i skoleverket, men på TikTok hekles og bygges det.

Det høres iblant ut som om det ikke finnes noen positive sider ved sosial kontakt på nett. At ungdom er en uniform masse med kollektiv midtskill som bare trener og gjør lekser. Eller burde være det.

Helvete er andre folk, og skolegården er der vi gir ordren om at ungdommen ikke bare skal være kolleger, men venner. Med en tilfeldig utvalgt gruppe folk du muligens ikke har noen ting til felles med. Hadde dette vært et krav i arbeidslivet, ville antall sykemeldinger skutt i været.

Det er virkelig ikke lett å være den eneste homofile gutten som er interessert i japanske tegneserier i ei lita bygd. Eller hun som er ekskludert fra fellesskapet på grunn av nevrodiversitet. Det er deres arenaer som ofres nå.

En bekjent kritiserte forslaget med sarkastisk å parafrasere Arbeiderpartiets slogan; at nå er det vanlige ungdommers tur. De uvanlige kan seile sin egen sjø og få oppleve naturtilstanden – en oppvekst uten noensinne å få møte noen de har noe til felles med.

Jeg må innrømme at da jeg for første gang så det slagordet, fikk jeg en bestemt følelse at det de mente var å fri til alle de som ikke liker oss: Vi som har blitt sett på som uvanlige hele livet. Nå skal dem tas, frikene, hilsen styringspartiet Ap.

Foreldre er utsatt for gruppepress de også. Å ikke gi ungdommen tilgang til sosiale medier før tretten, den nåværende aldersgrensa, virker umulig i møte med at ungdommen i realiteten blir isolert fra klassekamerater uten.

Jeg har all forståelse for det. Og at det er vondt å se mobbingen fortsette på Snapchat etter skoletid.

Jeg stiller oppfølgingsspørsmål om hvorfor skolen har et så stort mobbeproblem at det kreves drakoniske nasjonale tiltak mot kun én av kanalene der mobbingen foregår. Det er en fallitterklæring.

Svaret er selvfølgelig at det hele er et plaster på det gapende såret. Nemlig at storting og regjering er enda dårligere enn foreldre til å si nei, når Zuckerberg sier han vil spise smågodt til frokost og nekter å legge seg etter Dagsrevyen.

Dette kan vi ikke få til alene, tek-gigantenes melking av algoritmene i stadig verre retning må møtes med noe hardere enn Norge får til. Dette må reguleres på et høyere nivå. Om EU får til å sette foten ned angående leggetider, da.

Men siden det ser ut til at ingen har tenkt over de positive sosiale og kulturelle faktorene for ungdom som trenger fellesskap utenfor det konstruerte tvangsvennskapet, og det ses muligens ikke på som viktig i det hele tatt. Normen er tross alt normen.

Det finnes fysiske alternativer: Fritidsklubber som tilbyr noen andre kulturelle tilbud enn lagsport. Men dit kommer ikke alle. Noen steder er for små. Noen ungdommer er ekskludert på grunn av funksjonsvariasjon, nevrodiversitet eller at disse samlingsstedene nok en gang er et sted du treffer mobberne dine.

En løsning for kontakt er digitale kanaler i mer organisert format. Ungdom og Fritid har nylig utgitt en veileder for å sette opp digitale ungdomsklubber på tjenesten Discord – en tjeneste som muligens vil falle inn under det nye forbudet.

I pilotprosjektet har de opplevd å nå ungdommer i utenforskap, som ikke trekker til fysiske fritidsklubber. Discord-serverne til de store nerde-podkastene har diskusjonsfora for alt fra strikking til koreansk pop. Det er kanskje litt mer foreldreaksept hvis ting er voksenstyrt?

Men vekk fra min indignasjon på vegne av oss bygdejenter med aparte interesser: Det finnes svakere grupper som rammes ved å miste tilgang til fellesskap. Også over femten.

Selv etter 15 kan en aldersverifiseringsmåte som har sterkt nok grunnlag for identifisering, være et hardt krav. For å få BankID må du ha pass eller ID-kort. For å få det må begge foreldrene underskrive.

Å nekte informasjon er også en metode for sosial kontroll. Enten det gjelder minoritetsjenter eller skeive barn. Om du ikke vil at det skeive barnet ditt skal finne støtte, er det lett å nekte det innloggingsmuligheter.

Det samme gjelder barn i samlivsbrudd med stort konfliktnivå. Å nekte ID til barnet er ofte en kontrollmetode, en måte å straffe på, og en del av den dessverre utbredte ettervolden mot tidligere partner.

Digitalt utenforskap rammer heller ikke bare eldre. En av de store årsakene til å bli utestengt fra store deler av det offentlige Norge er funksjonsvariasjon.

Foreldre til voksne barn med Downs fortviler over det digitale utenforskapet som forsterkes av krav om digital innlogging overalt. Tilgang til Instagram, Helsenorge, og tilgang til penger under vergemål kan altså få samme status identifikasjonsmessig.

Det ser ut til at man i hele debatten om aldersgrense har glemt at ungdom er en slags individuelle mennesker, med rett til informasjon, identitet, og fellesskap. At det finnes andre ting på internett enn alt som er farlig. Og at noe ofres med harde grenser og høye barrierer.

Men ikke for de vanlige da.