Herold

Det er «helt sinnsykt» at Statsforvalteren nå vil granske granske samtlige dispensasjonssaker i Agder de siste 2,5 årene.

Jeg reagerte kanskje litt hardt etter at ordfører redegjorde for møtet med Statsforvalteren. Samtidig vil jeg være tydelig: Jeg står fullt og helt for det jeg sa. For dette er rett og slett – helt sinnssykt.

Jeg var en av dem som virkelig kjempet for Bergøya-saken. En lokal mann fra Gjeving ønsket å flytte hjem, bo og bygge et hus på egen tomt, høyt oppe bak en fjellskrent, med et bygg som så vidt er synlig fra sjøen. Han hadde støtte fra Gjeving vel, og saken ble grundig behandlet.

Et enstemmig TPN-utvalg sa ja. Deretter sa Statsforvalteren i Agder nei. Vedtaket ble påklaget, og med 5–4 stemmer sendte vi saken videre til settestatsforvalter. Også der ble det blankt nei. Dermed ble huset til Trond bare en historie.

Begrunnelsen? Byggeforbud i 100-metersbeltet og manglende samsvar med overordnet plan.

Og ja – Statsforvalteren har helt rett i at det er byggeforbud i strandsonen. Men plan- og bygningsloven åpner også for dispensasjon. Min klare vurdering er – og var – at fordelene i denne saken klart oversteg ulempene. Jeg går ikke i detalj her, men jeg la ved et ti sider langt dokument som redegjorde grundig for dette.

Så til kontrasten...

I Farsund-saken, den mye omtalte hyttesaken, ble også Statsforvalteren involvert tidlig. Så vidt jeg har forstått, de jeg har snakket med i fra Farsund, ble saken sendt på høring dit og de kontaktet også Statsforvalter pr. telefon. Men Statsforvalter så ikke noe galt med Farsund saken – den gang.

Altså: Nei i Bergøya-saken. Ja i Farsund.

Okei. Det er i seg selv spesielt.

Men det stopper ikke der. I Farsund-saken brukte Statsforvalteren i ettertid hele ni måneder før de snudde gjennom lovlighetskontroll. Ni måneder. Klagefristen etter loven er tre uker. For ordens skyld: Ja, et vedtak kan angripes langt tilbake i tid dersom det er ugyldig eller ulovlig. Men når man har en prosess der administrasjonen lager saken, den behandles politisk, Statsforvalteren blir hørt underveis – og vedtaket deretter kan oppheves lang tid i etterkant – da må det være lov å spørre om dette i det hele tatt er forenlig med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Hva om hytta hadde blitt bygget i mellomtiden? Hvem skulle tatt regningen da? Kommunen? Fordi Statsforvalteren brukte ni måneder på å «oppdage» sin egen vurdering?

Dette handler ikke bare om enkeltsaker, men om forvaltning.

I oktober 2019 sendte Statsforvalteren selv ut en dispensasjonsveileder. Den ligger åpent tilgjengelig på deres nettsider. Der står det blant annet:

«Alle dispensasjoner som berører regionale og statlige myndigheters saksområde skal sendes disse for uttalelse, før kommunen kan gi dispensasjon, jf. pbl § 19–1. Kommunen må selv vurdere hvilke sektormyndigheter som berøres av søknaden. »

Dette er helt normal praksis. I kontroversielle strandsone-saker sender kommunen saken til Statsforvalteren før vedtak – nettopp for å sikre kvalitet og forutsigbarhet.

Derfor er det mildt sagt oppsiktsvekkende at Statsforvalteren nå, fordi de selv mener de har gjort feil, ønsker å gå tilbake og kontrollere kommunale vedtak flere år tilbake i tid. Om det er 2,5 år eller 1 år spiller egentlig liten rolle. Prinsippet er det samme. Og for ordens skyld, så vidt jeg har forstått; Statsforvalteren ønsket å gå tilbake 2,5 år for alle kommuner i Agder når det gjelder dispensasjonssaker i strandsonen.

Hvor skal dette stoppe?

Skal kommunens administrasjon bruke store ressurser på å gå gjennom gamle vedtak og sende dem på nytt til Statsforvalteren? Hvorfor kan ikke Statsforvalteren gjøre denne jobben selv? Og dersom Statsforvalteren opphever vedtak i ettertid – hvem sitter igjen med erstatningsansvaret? Jo, kommunen. Er det rimelig?

Jeg er selv konservativ når det gjelder utbygging i strandsonen. Jeg er ikke positiv til massiv nedbygging. Tvert imot mener jeg at Tvedestrand har en fantastisk skjærgård som i stor grad er godt ivaretatt gjennom blant annet gode KDP’er fra 2011. Da Tvedestrand gikk frem som en foregangskommune.

Men mindre fortetting i eksisterende områder, mindre påbygg, små justeringer – skal vi virkelig bruke flere år med byråkratiske prosesser på dette og nå ta en forbannelse over «dispensasjon»?

For meg er det to helt åpenbare behov:

1. Vi må få orden og forutsigbarhet i regelverket.
2. Vi må få gode, overordnede planer som faktisk gjelder.

Og med «faktisk gjelder» mener jeg nettopp dette: Se på Løktene. Hele området er avsatt til fritidsbebyggelse i overordnet plan. Det ble laget reguleringsplan. Når planen er ferdig, sier både Statsforvalteren og departementet nei. Ikke én hytte.

Da må det være lov å spørre:

Hvor skal dette ende?