Dagene før desember er som et rolig innpust. Et stille mellomrom der mørket kjennes litt mykere, og lyset så vidt begynner å vende tilbake i form av små glimt i vinduer og vinterhager.

Så var det advent igjen – og alt begynner i det små

På et bord i avishusets vinterhage har det kommet opp et lite tre. Ikke stort, ikke prangende – bare noen lys og en håndfull røde kuler. Det begynner alltid med ett tre. Og plutselig står hele dalen og lyser.

Sånn føles det i alle fall nå, dagene før første advent. Mens vi venter på at hele Groruddalen skal tennes samtidig, gjør vi som treet her – begynner i det små. La oss kalle det en myk start. Et lite lys her, en stjerne der, en lyslenke som har sneket seg opp litt før desember egentlig har gitt klarsignal.

STARTEN PÅ JULA I MINIFORMAT: Et lite tre, litt lys – og akkurat nok stemning til å komme oss gjennom uka. FOTO: Martine Myhre Shurdhiqi

På søndag skjer det på ordentlig. Da tennes julegranene på torg og plasser, utenfor kirker, foran butikker og midt i borettslag – store trær tunge av lys og forventninger. Det er noe med akkurat den dagen. Folk kommer gående fra alle kanter, pakket inn i jakker som nekter å være varme nok, mens barna tripper lett i snøfrie sko. Noen holder gløgg. Noen holder pusten. Alle venter på det samme øyeblikket.

For når lysene først tennes, er det som om noe løsner i lufta. Dalen går fra grå til glødende på sekunder. Og selv om vi har sett det før – hvert eneste år – blir det aldri helt rutine. Lys trenger ikke å være nye for å være viktige.

Les også:

Nå har vinteren tatt ordet

Julegrantenn­ing handler om mer enn et tre. Det handler om oss. Om folk som møtes og hutrer sammen fordi det er tradisjon. Om barn som ser opp på et tre de har sett hundre ganger, men som akkurat denne søndagen betyr noe annet. Om lys som ikke bare lyser opp trær, men også minner oss om at mørket faktisk lar seg svare på.

Og kanskje er det derfor denne helga føles som et vendepunkt. Første advent er starten på ventetiden, den beste delen av desember – før stresset, før tidsklemma, før alt skal klaffe. Nå handler det bare om lys. Og fellesskap. Og det første lille treet som hvisker:

Det begynner nå.

Så, hvordan ligger du selv an? Har det dukket opp et lys et sted? En liten stjerne i et vindu, kanskje? Bare et hint om at ventetiden har begynt. Ingen hast. Jula kommer uansett, som den alltid gjør. Men noen ganger trenger både stua – og vi – et lite forvarsel.

martine