Ytre høyre ser til Latin-Amerika
Flere seire i det siste har fått ytre høyre til å feire historiens triumf over sosialismen i Latin-Amerika.
Ytre høyre ser til Latin-Amerika
Flere seire i det siste har fått ytre høyre til å feire historiens triumf over sosialismen i Latin-Amerika.
Historisk har ytre høyre i Latin-Amerika tydd til støtte hos militære og USA.
Vi kan ikkje gløyme Afghanistan no
Rovdyr for fred
Om ikke å glemme
Kommentar
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
For første gang i historien ser verdens ytre høyre til Latin-Amerika for inspirasjon: Til presidentene Javier Milei i Argentina og Nayib Bukele i El Salvador, ekspresident Jair Bolsonaro i Brasil, opposisjonsleder Maria Corina Machado i Venezuela og José Antonio Kast, som sannsynligvis vinner presidentvalget i Chile i desember. De har blant annet frontet den konservative CPAC-konferansen i USA og Madrid Forum i Spania, og bidratt til å samle ytre høyre på begge sider av Atlanteren.
Flere seire i det siste har fått ytre høyre til å feire historiens triumf over sosialismen. Én av de seirene er valget i Chile 16. november. Har du ikke fulgt chilensk politikk på en stund, vil utfallet komme som et sjokk. Etter at Chile i 1989 fikk demokratiet tilbake etter 17 år med diktatur under general Augusto Pinochet, har en sentrum-venstre og en sentrum-høyre koalisjon vekslet på makten.
Alle de ledende partiene har sverget til demokrati, menneskerettigheter, og tatt avstand fra Pinochet sitt styre. Helt til i år. Nå sto valget mellom Jeanette Jara fra kommunistpartiet, og fire høyrekandidater, hvorav alle ligger til høyre for sentrum-høyre, og tre av fire har hatt tilknytning til eller uttalt seg positivt om Pinochet. Selv om Jara fikk flest stemmer i første omgang, har hun liten sjans i andre runde mot José Antonio Kast på andreplass, siden han sannsynligvis vil få flertallet av de andre høyrekandidatenes stemmer.
Kast kommer fra en familie med røtter i tysk nazisme og lange tradisjoner for støtte til Pinochet. Han framstår likevel som demokrat, men har brukt mesteparten av valgkampen på å love en hardere linje mot migranter og kriminelle. Det har gitt oppslutning hos chilenerne som har sett både innvandring og kriminalitet øke, mens den sittende venstre-regjeringen har forsøkt å dra landet i en mer likestilt retning.
Meningsmålingene viser at Kast er i utakt med chilenerne i hans kjernesaker: en ganske ekstrem verdikonservatisme kombinert med økonomisk liberalisme. Folket vil beholde liberaliseringen av abortlover, og ønsker en mer sosial fordeling. Men akkurat nå er sikkerhet det viktigste og der har Kast med sine løfter om stengning av grensene og militarisering av samfunnet hatt størst troverdighet.
Lignende dynamikk kan forklare libertarianeren Javier Milei sin braksuksess i mellomvalget i Argentina i oktober. Han kom til makten i Argentina for to år siden med løfter om å bruke motorsaga på statlige utgifter og få ned inflasjonen. Det har han klart – prisstigningen har falt fra nesten 300 til rundt 30 prosent. Men metodene har vært brutale og både levekår og tilliten til regjeringen har forverret seg etter korrupsjonsskandaler og velferdskutt.
Markedet begynte også å miste tillit til videre reformer. Derfor var utsiktene til seier i mellomvalget usikre helt til Trump bladde opp 20 milliarder dollar for å redde den argentinske valutaen, på betingelse av folkets støtte til Milei. Resultatet kunne se ut som at folk hadde latt seg presse. Men bak tallene ser man et folk som er enda mer redd for å få peronistene, som styrte før Milei, tilbake til makten og på nytt synke ned i inflasjonskaoset. Mens Milei blir hyllet i internasjonale finansmiljøer, tenker argentinere først og fremst at han er det beste av to onder.
Det er likevel El Salvadors Nayib Bukele som er blitt det største politiske idolet for tiden. Hans knallharde linje mot kriminelle gjenger har ikke bare gjort ham superpopulær blant sitt eget folk, men både i Latin-Amerika og vårt eget kontinent. Mens venstresida ser en diktator in spe, og fryser på ryggen av militarisering og konsentrasjonsleir-lignende fengsel, ser mange latinamerikanere en sterk leder som har trygget livene til millioner av salvadoranere. Det inspirerer også ytre høyre verden over.
Også vår nobelprisvinner, Maria Corina Machado, har vunnet sine landsmenns støtte ved å være et troverdig politisk alternativ til det eksisterende: I Venezuelas tilfelle et korrupt, autoritært styre. Under Nobel-prisutdelingen kan vi komme til å få se Machado flankert av både sør- og nordamerikanske høyreledere som vil feire Machados innsats for frie valg og frie markeder.
Men både hun og hennes støttespillere gjør klokt i å huske på at folk flest støtter henne fordi hun har lovet endring, ikke fordi de deler hennes libertarianske økonomiske politikk, eller hennes betingelsesløse imøtekommenhet overfor utenlandske kapitalinteresser. Støtten til hver enkelt av disse lederne er først og fremst drevet av en desperat misnøye med tingenes tilstand – ikke av troen på ytre høyres ideologiske prosjekt eller støtte til deres allianser med Trump.
Den støtten kan fort forsvinne om de ikke leverer. Ingen av de nye høyrelederne har det som har bidratt til stabile, demokratiske regimer i Latin-Amerika, nemlig solide og lokalt forankrede politiske partier og brede allianser. Historisk har ytre høyre i Latin-Amerika tydd til to erstatninger for det: støtte hos militære og USA.
Det er mye som tyder på at de vil gjøre det igjen.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!