Herold

Jordelivet er en bru å gå over, ikke å hvile på. Den 8. desember har Karl Glad Nordahl, signatur KGN, nådd bredden på den andre siden.

K. Nordahls Trykkeri hadde trykt ei bok jeg hadde bidratt til og skulle fått særtrykk av. De kom ikke. Typisk for mannen, uten ett eneste ord, han trykte saka på nytt. – Vi møttes på Tromsø lufthamn, lenge før sikkerhetskontrollenes tid. Karl har vært nysgjerrig på mennesker. Vi har blitt hverandres vesentlige venner.

Flid og nøysomhet

Karls far, Konrad, hadde grunnlagt trykkeri og avis. Konrad døde i 1961. Karl på 29 år måtte overta, med mor Hjørdis uformelt ved sin side. Han møtte lærerinna Svanhild, sørfra. Hun ble ektefelle, medarbeider, rådgiver, lærer i livets skole og trygg hånd for hans.

Karl visste til skrekk og advarsel om flere bedrifter som hadde gått overende ved grådige eller uenige eiere. Han og Svanhild arbeidet hardt, brukt penger nøkternt. Paret hadde tilvent seg triks for å nytte hvert minutt. Karl forventet liknende holdninger hos sine medarbeidere. Forventninger hindret ham ikke selvkritisk å leve seg inn i andres hverdager, derved selv å lære stilltiende. Karl har vært åpen for ønsker utenfra når han så behovet og seg selv råd til å oppfylle dem. Klar i talen danset han ingen piruetter, men med et varmt hjerte.

Lærling og fast klippe

Karl lyttet, han så og iakttok, alltid ute etter å lære. Det gjaldt relasjoner mennesker imellom og materielt: Lære av hvordan alpine skogsbønder setter opp brenneved, journalister arbeider i en utenlandsk regionavis, trykkeriteknisk utstyr kunne optimaliseres. På hytta i Blokken, oasen for Karl å hente krefter fra, har erfaringer, kunnskaper, intuisjon og tidløse prinsipper modnet til å beslutte og handle.

Slik har Karl over tid utviklet sin egen personlighet, latt seg befrukte og befruktet dialogisk andre. Karl sin egen utvikling har vist seg i sin skapende kraft og er blitt manifestert i konsernet hans. Verken suverene og rakryggete Karl eller bedriften har vært til salgs.

Vesterålingen

Boktrykker-lærling Karl i Oslo fant det tungt ikke å kunne streife gjennom Vesterålens natur. Det finnes knapt et fjell han og Svanhild ikke har vært på, eller ei li de ikke sanket bær i. Karl hadde jaktet ryper, men sluttet av respekt for livet deres. Hagen med bær og blomster har vært ham en kjær klokke å lese årstiden i. Av sand og dønninger gravete «senger» i berget av Andøya sin ytterside, har for Karl vært stedet å se seg selv i tid og rom.

Karl så Vesterålen som et fellesskap, en organisk enhet, ikke som isolerte lokalsamfunn enn si Sortland som dominerende by. Han har kjent folket, historien og kulturen, kunne og brukte språket. Han har kjent ansvar for at vesterålinger skulle ha noe å leve av og trives. For ham har avisa vært arena for saklig informasjon, redskap for å formidle begrunnete egne synspunkt og få leserne til selv å ta standpunkt. Hans «ja» til fiskeressursene på norsk hånd ledet ham til «nei» til globalisering, EF og EU. Hans engasjement for friluftsliv ledet ham til «nei» ikke til vind-industri, men til turbiner på nettopp Ånstadblåheia. Han var imot å mane fram i avisa det ille, vonde og nedbrytende i samfunnet og å egge fram sensasjonslysten. Det positive skulle fram, gi mot og inspirere.

Ved jordisk mål

For få måneder siden ytret seg Karl om kunsten å bli gammel, å være glad for det som ennå er. Han samlet sine krefter for å lyse opp dagene for Svanhild. Karl levde over-personlig kjærlighet, speilet den store Hemmeligheten. Ydmykt mente han en ikke måtte synes for godt om ham. Det vitner om at lærlingen underveis på brua har nådd fram. Så lenge beina bar, har han ved jul søkt til stille andakt alene ved foreldrenes grav. Denne jula blir stedet Karls jordiske kledes endepunkt.