Herold

Vi er inne i den tiden av året da det er mer naturlig å tenke på Reisen til julestjernen enn Reisen til Sametinget. Men kanskje er ikke de to reisene helt ulike?

Reisen til julestjernen er en kjent og kjær julefilm med Hanne Krogh i hovedrollen som Sonja. Hun legger ut på en strabasiøs og farefull ferd for å finne den tapte julestjernen. Og om hun er riktig heldig, kan hun kanskje også finne kongerikets forsvunne prinsesse. Det hele er et stort ansvar for en liten pike, men hun er modig og fryktløs.

Reisen til Sametinget er mindre kjent, men handler om en søken etter noe som er minst like fint som selveste julestjerna. Det handler om tapt identitet. Det handler om kultur og tilhørighet.

For å finne Sametinget må man dra langt opp mot nord. Der ligger et vakkert bygg som sender sine blå stråler ut i vinternatten. Der kan du finne en inngang til den samiske kulturen!

Min reise startet for mange år siden. Jeg skjønte at vi hadde mistet noe. Språket, som mange av mine forfedre snakket, var gjemt bort på et mørkt sted. Det var låst inne sammen med gamle historier og levemåter. Vel, jeg var ung og full av pågangsmot, og tenkte at dette ville bli en fin reise.

Det viste seg at tre uker med gloser var nok for meg. Jeg var ingen Sonja. Veien til julestjerna ble for lang. Jeg fant ikke fram i det samiske språket. Eller sagt på en mer brutal måte: Jeg ga opp før jeg var kommet ordentlig i gang. Innimellom dro jeg fram kofta og kledde meg opp, men min samiske identitet var både blass og blek. Men den var ikke død.

Og heldigvis fikk jeg øye på noe som blinket der i det fjerne. Det var Sametinget. Og dermed søkte jeg meg inn i Sametingets valgmanntall.

Det ene kravet var enkelt. Har du eller en forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk? Joda, vi hadde oppdaget at det samiske lå oss mye nærmere enn vi trodde, så det var et enkelt passeringspunkt.

Det andre kravet var verre. Oppfatter du deg selv som same? Jeg var vaklevoren i min samiske identitet. Noen ganger følte jeg meg norsk. Andre ganger følte jeg meg samisk. Og inn i mellom var jeg bare et menneske. Likevel svarte jeg ja.

Det fikk uventede konsekvenser!

Det ene var at interessen for samisk kunst og kultur økte.

Det andre var enda bedre.

På den tiden bodde jeg på Vestlandet. Det virket umulig å videreføre den kulturen jeg hadde fått med meg fra nord. Det var det ikke. Det at mamma var same, innført i manntallet, gjorde at ungene mine alltid visste at dette var noe også de bar med seg. Det har gjort det enklere for dem.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.

Hele verden er å ta litt hardt i, men det ville vært fabelaktig om hele den samiske befolkningen lot seg skrive inn i valgmanntallet. På det viset kan de familiene som mistet språk og kultur være en del av det store fellesskapet. Gjennom å melde deg inn i manntallet, åpner du døren for dine etterkommere. For den som er barn av noen som allerede står i manntallet, kan selv melde seg inn. Vi gjør det dermed enklere for generasjonene etter oss å omfavne sin samiske bakgrunn. Og kanskje vil de stå like trygt i den samiske kulturen som i den norske.

Da vet du at du har funnet julestjerna!