Herold

I morgen skal juletreet i Metodistkirken pyntes. På tradisjonelt vis. Arrangementet rundt er det samme som i de 30 siste årene. Pynting først, så er det risgrøt med eventuell mandel og etterfølgende marsipangris. Og så er det jo litt stas da, at selve grana kommer fra Lofthaug gård i Sannidal. Som det har gjort så lenge jeg kan huske. Så det kan også godt kalles en tradisjon.

Mye av juletrepynten blir med jevne mellomrom fornyet, men det henger fortsatt hjerter på treet som er laget av barn og ungdom fra mange år tilbake.

På julaften står treet pyntet og flott i kirkesalen, men det er på juletrefesten i romjula som juletreet kommer til sin fulle rett.

Jeg har mange minner om juletrefesten. Og da tenker jeg først og fremst på Søndagsskolens juletrefest. For i metodistkirken var det også fest 1. nyttårsdag for de «voksne» som Bjarne Klausen gjerne ledet, og barnelaget hadde sin egen juletrefest. Kanskje også andre foreninger tilbake i tid hadde sin egen julefest.

Metodistkirken hadde tidligere to vedovner for å varme opp kirkesalen, og kun et lite kjøkken under sakristiet. Så for 100 år siden måtte det fyres opp flere dager i forveien, og snøen måtte smeltes på ovnen i kjøkkenet slik at den frosne vannpumpa som sto mellom Metodistkirken og statskirken kunne tines. Først da fikk en rennende vann slik at man kunne sette over den store kaffekjelen. Og det ble dekket til langbord i kirkesalen.

Litt enklere var det nok å stelle i stand til juletrefest i begynnelsen av 70-årene da peisestua sto ferdig.

Søndagsskolefesten samlet mange unger. Veldig mange. Det var mange ringer rundt treet da det var juletregang. Og det var jul med din glede og jeg gikk meg over sjø og land.

Bespisingen var i peisestua, og de fleste barna satt ved et langbord. Det ble delt ut et rødt serviettknippe som inneholdt en kakemann, bolle og mandarin. Og så fikk vi en liten rød brus. Ikke alle var like flinke til å drikke av flaska, så det ble mye ubåter som fløt rundt oppi der. De fleste barna var raskt ferdig med maten.

Så startet sirkuset. Alle små som kunne gå løp ut i kirkesalen igjen. Og løp rundt og rundt juletreet. Noen unger hylte av glede, noen falt, og hylte fordi de slo seg. Andre hylte bare fordi de andre hylte. Det var et leven uten like. Andre klatret over benker og undersøkte kirkesalen. Det hendte også at noen tredde hodet mellom sprinklene i alterringen. Da ble det også hyl, for ørene var gjerne i veien når hodet skulle tilbake igjen. Jeg må nok ha gjort det jeg også, for når jeg tenker etter kjenner jeg igjen følelsen av å ikke få hodet ut igjen. Juletrefesten ble avsluttet ved at «tante» Ruth delte ut glansbilder med glitter til alle søndagsskolebarna.

Juletreet har en viktig rolle i norsk juletradisjon. Det gir mye glede og gir også rom for å frigjøre litt energi fra noen rastløse barnebein.

Så kos deg med treet gjennom julen, enten det er kjøpt ferdig pyntet, eller inneholder minner fra mange år tilbake.