Herold

Utenforskap er mer enn et personlig nederlag.

Det er et samfunnsproblem. Likevel snakker vi ofte om det som om det handler om enkeltmennesker som ikke «klarte det».

Som om årsaken alltid ligger i manglende vilje, feil valg eller manglende tilpasning.

Min erfaring er en annen.

*Jeg har sett utenforskap fra innsiden – som barn, ungdom, voksen og far. *

Jeg har sett hvordan mennesker faller ut, ikke fordi de vil, men fordi veien inn er for smal, for komplisert eller for uoversiktlig. Jeg har sett hvordan systemer som er ment å hjelpe, ofte reagerer først når alternativene er blitt få.

Utenforskap koster mer enn vi liker å innrømme. Ikke bare i trygdeutgifter, kriminalitet eller helseplager, men i tapte ressurser. I tillit som sakte forvitrer. I barn som vokser opp med ansvar de ikke skal ha.

Jeg har sett hva som kan skje

Mange av oss som vokste opp mellom to verdener, lærte tidlig å navigere flere sett med regler. Ett hjemme. Ett på skolen. Ett i møte med systemene. Noen klarte å forene dem. Andre gjorde det ikke.

Når vi snakker om forebygging, må vi våge å være ærlige: Forebygging handler ikke først og fremst om kontroll. Det handler om relasjon. Om å bli sett før man faller ut – ikke etterpå.

Jeg har sett hva som skjer når unge ikke blir møtt tidlig nok. Når familier ikke får støtte før krisen er et faktum. Når tillit brytes, ikke fordi noen ønsker det, men fordi ingen tar helhetsansvar.

Dette er ikke et argument for mindre ansvar. Det er et argument for bedre samspill. For systemer som tåler kompleksitet. For mennesker i systemene som har tid, mandat og tillit til å se hele bildet.

Les også Jan Bøhler: 120 kriminelle nettverk i Oslo: Senker terskelen for dødelig vold

Norge kan bedre enn dette

Jeg skriver ikke dette for å plassere skyld. Jeg skriver fordi jeg vet at Norge kan bedre enn dette. Jeg har sett hva som fungerer når mennesker blir møtt med tydelige rammer, forventninger og reell støtte – samtidig.

*Utenforskap går i arv hvis ingen stopper det. *

Men det gjør også styrke.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å gjøre mer.

Spørsmålet er om vi har råd til å la være.