Det er på høy tid at loven moderniseres, slik at vi kan gi publikum det tilbudet regjeringens egen strategi lover – mer film, sammen.

Debatt

Mens vi venter på kulturministeren …

Det er på høy tid at loven moderniseres, slik at vi kan gi publikum det tilbudet regjeringens egen strategi lover – mer film, sammen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når julen nærmer seg, fylles norske kinoer tradisjonelt av barnefamilier som vil samles om årets store norske julefilmer.

I år gjelder det blant annet «Hvis ingen går i fella» og «Flåklypa: Fra Paris til pyramidene», filmer laget nettopp for å skape felles opplevelser på tvers av generasjoner. Likevel møter mange familier et merkelig hinder:

Lov om helligdager og helligdagsfred gjør det ulovlig for kinoer å vise film før klokken 13.00 på 1. og 2. juledag, og 1. nyttårsdag.

Årsaken er enkel, men frustrerende: Et foreldet lovverk som politikerne ennå ikke har klart å legge bak seg.

Lov om helligdager og helligdagsfred § 4, regulerer offentlige arrangementer og forbyr kinovisninger før klokken 13.00 på søndager og bevegelige helligdager. For oss som driver kino, fremstår dette både meningsløst og urimelig, særlig i høytidene.

Konsekvensene er todelte. For det første taper kinoene viktig omsetning i en periode som er avgjørende, ikke minst for norske familiefilmer. Men viktigere er det at barnefamilier mister et tilbud som passer deres hverdag.

For mange er formiddagen det eneste realistiske tidspunktet for et kinobesøk, før familieselskaper, julemiddager og reisedager tar over. I praksis betyr forbudet at et stort publikum fratas muligheten til å oppleve kinomagien sammen, akkurat når behovet for felles opplevelser er størst.

Kinoene kan søke dispensasjon hos lokal politimester, men praksisen varierer, avslagene er ifølge våre medlemmer mange, og ordningen skaper unødig byråkrati og uforutsigbarhet. Både publikum og kinoer taper på dette.

Det mest oppsiktsvekkende er at loven har unntak for blant annet kunstneriske, vitenskapelige og opplysende utstillinger.

Når selv kirken stiller spørsmål ved forbudet, bør det være et tydelig signal.

Mens kinoene må holde stengt, kan museer, gallerier og biblioteker holde åpent, og til og med vise film. Det er vanskelig å se logikken.

At loven fremstår utdatert, er det bred politisk enighet om. Det er også tydelig forankret i regjeringens egen strategi «Mer film sammen», som slår fast at målet er å sikre en desentralisert kinostruktur og god tilgang på film for hele befolkningen, særlig barn og unge.

Strategien peker eksplisitt på behovet for å utrede endringer i helligdagsfredloven. Utredningen er i gang, og det er positivt. Men tiden går, og konsekvensene merkes allerede denne julen.

Dette handler ikke om å kritisere politiske intensjoner. Regjeringens mål er gode og viktige, og de deles fullt ut av oss i kinobransjen.

Nettopp derfor er utålmodigheten stor når et gammelt forbud hindrer oss i å levere det tilbudet strategien selv legger opp til.

Kino er fortsatt den kulturarenaen flest nordmenn bruker. Den er et sted hvor mobilene legges bort, hvor generasjoner møtes, og hvor norsk film finner sitt publikum. Medie- og kulturvaner etableres tidlig i livet. Skal barn og unge ta med seg kinoen videre, må den være tilgjengelig når familiene faktisk har tid.

Også Den norske kirke har pekt på dette. Preses Olav Fykse Tveit har uttalt «at kino skal være forbudt i kirketiden, virker spesielt og foreldet». Når selv kirken stiller spørsmål ved forbudet, bør det være et tydelig signal.

Resultatet er at norske familiefilmer som «Hvis ingen går i fella» og «Flåklypa: Fra Paris til pyramidene» går glipp av et betydelig publikum denne julen. For mange kinoer, særlig de små og ressursknappe rundt om i landet, er stabile rammevilkår viktigere enn midlertidige dispensasjoner.

Så mens familiene planlegger juleferien, må kinoene igjen vente, kanskje til neste jul, på at et åpenbart foreldet forbud blir fjernet. Det haster for en bransje som ønsker å være tilgjengelig når folk vil gå på kino.

Det burde ikke være vanskeligere enn at familier får velge selv: Kirke eller kino, eller begge deler. Det er på høy tid at loven moderniseres, slik at vi kan gi publikum det tilbudet regjeringens egen strategi lover – mer film, sammen.