Herold

Jeg vil herved erklære meg selv voksen.

Eller er jeg det?

Den siste måneden har noe endret seg. Jeg merker at jeg begynner å bli ekte voksen. Det har nemlig oppstått noen situasjoner hvor jeg har savnet en voksen, men vært nødt til å klare meg selv. Her er noen eksempler.

1) Først ble jeg syk, og syntes veldig synd på meg selv, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta saken i egne hender og kare meg opp på apoteket og Rema 1000 alene. Det var ingen som satte seg på sengekanten og strøk meg over hodet da de kom hjem fra jobb, eller som laget mat til meg, men jeg sutrer ikke, altså! Jeg innså bare at nå har jeg blitt så stor at jeg må klare å ta hånd om meg selv.

*2) Da jeg ble frisk bestilte jeg frivillig (!) en time på apoteket for å vaksinere meg mot influensa. Da følte jeg meg skikkelig voksen og fornuftig. Som barn var vaksiner min store skrekk, og jeg gruet meg i ukevis. Jeg husker en gang da mamma og pappa satte meg i bilen uten å fortelle meg hvor vi skulle, og kjørte meg til vaksinering mot svineinfluensa. Jeg hylte og skrek da jeg skjønte hvor vi skulle, men ikke misforstå! Jeg er ikke traumatisert, og jeg ville gjort akkurat det samme hvis jeg var dem. *

4) Jeg har blitt hun i stillevogna som tar en for laget og ser stygt og gir streng beskjed om å holde kjeft til dem som prater. Føler meg mer som en kjerring enn vanlig voksen for å være ærlig.

3) Og sist, men ikke minst, fjerning av visdomstann. Her om dagen fjernet jeg min fjerde og siste visdomstann, og ettersom pappa satt på feil tannlegekontor, måtte jeg inn i tannlegestolen alene. Han var nemlig med sist. Tårene trillet nedover kinnene mine og jeg tenkte «ta deg sammen, Johanne. Du er 24 år gammel.» Men jeg er jo ikke flau over å grine foran fremmede, og det kan du lese mer om i teksten min fra forrige måned .

Jeg har dessuten slitt ekstra hardt med å finne julestemningen i år, og det er hundre prosent et tegn på at man er voksen. Men igjen har jeg tatt saken i egne hender og kjøpt inn gløgg, pepperkaker og laget egne julekort, og jeg innser at man må begynne å lage sine egne tradisjoner.

Det kan hende at det er mye som tyder på at jeg begynner å bli voksen, men ferdig utlært er jeg ikke. I går googlet jeg blant annet: «Hvor lenge skal gulrøtter og poteter koke?», «hva betyr adspredelse», «hva betyr gemytt», «hvilket land ligger Auschwitz i» (denne er jeg flau over), og «skriver man i like måte, eller i lige måde?»

Men jeg tror ikke man skal kunne alt som voksen, jeg. Det er det gamlingene som skal. Farfar er i hvert fall det klokeste menneske jeg kjenner, og til jul ønsker jeg meg å bli like klok som ham.