Herold

Mjøssykehuset tenkes som bærebjelke i regionens helse- og beredskapsstruktur i et evighetsperspektiv, men planen bryter med grunnleggende prinsipper for bærekraft, arealbruk, mobilitet og samfunnsøkonomisk fornuft.

Ønsket om å beholde Moelven Industrier i Moelv synes å ha styrt premissene for lokalisering. Derfor er man i ferd med å investere milliarder i en løsning som binder oss til økt bilbruk, mer utslipp, svakere tilgjengelighet for pasienter og ansatte, svekket bioøkonomi.

Og tydeligvis et vedvarende krav om kostbar infrastruktur og parkeringsområder i etterkant.

*Å plassere et *gigantsykehus i et bilavhengig knutepunkt, for så i etterkant å jamre seg over manglende infrastruktur, er et skoleeksempel på feil rekkefølge i styring av store prosjekter.

Det er ikke statens eller fylkets jobb å redde en plan som var feilrigget fra start. Det er planens jobb å være rigget for samfunnets overordnede mål, som for tiden er klima, tilgjengelighet, driftseffektivitet, rekruttering, beredskap og grønn verdiskaping.

Og i Norge 2025 betyr det umiddelbar kobling til jernbane for både sykehus og næringsliv – ikke evigvarende krone- og klimakostnader til vegtransport og shuttle-busser.

*Den tomten som *ville gitt sykehuset optimal plassering, nærmest *på *jernbanesporet slik som på Gardermoen, er i dag bundet opp av Moelven Industrier. Derfor har man funnet en lokasjon noen kilometer unna, som i praksis gjør bil til hovedtransportmiddel for både pasienter og ansatte.

For de nærmere 1000 ansatte ved Sanderud Sykehus i Stange, som skal skifte arbeidssted til Moelv er dette et viktig premiss. Et jernbanekonsept som på Gardermoen, der en rulletrapp er eneste transportmiddel fra tog til fly, ville beviselig fungere over tid.

Da Stortinget vedtok Gardermoen for over 30 år siden, var forutsetningene definert fra dag én. Høyfrekvent, rask og pålitelig jernbaneforbindelse til og fra flyene.

Poenget var aldri bare å få flyplassen på kartet, men å få den inn i en funksjonell mobilitetsstruktur som ga korte reisetider, forutsigbarhet, miljøvennlige transportvalg, og avlastning av vei. Det er slik man tar investeringsbeslutninger for institusjoner som skal virke for store geografier.

Dette er et sentralpolitisk anliggende. Det er ikke et tema som kan være opp til et tilfeldig sykehusstyre og en like tilfeldig tilgang på tomt.

I et fylke med sammenknyttet jernbane i de tyngste dalførene, og med en verdensutvikling som åpenbart gir jernbanen en renessanse, er det nedslående å se forvitringen fra det solide politiske arbeidet med utbyggingen av Gardermoen og til i dag. De samme argumentene som ble lagt til grunn for Gardermoen er viktigere enn noensinne.

Stange Almenning har tilbudt Moelven Industrier et framtidsrettet, planavklart industriareal, utformet i tråd med regjeringens egne strategier for bioøkonomien. Arealet omkranser den eneste besluttede godsterminalen langs Inter City, og fanger transporteffektivt hovedvekten av Innlandets landbruksråvarer.

Med jernbaneterminalen er råvaresikkerheten ytterligere forsterket, samtidig som jernbane gir god adgang til verdensmarkedet med ferdigvarene. Slike ytterst sjeldne steder som vi er bedt om å utvikle av påfølgende regjeringer.

For et land med milliardunderskudd på handelsbalansen hver eneste arbeidsdag, om man ser bort fra olje og gass, burde dette skjerpe den politiske helhetsforståelsen. Feil sykehusplassering og mangel på tiltak for industriell omstilling er det motsatte av politisk håndverk.

*Mjøssykehuset er en *fullskala test på om vi i 2025 evner å styre store prosjekter etter helhet og langsiktighet. Et regionalt sykehus er i den sammenheng ikke primært for privilegerte med bil, men oftest det stikk motsatte. Det er en livsnødvendig funksjon for alle, fra kronikere, eldre og barnefamilier, til helsepersonell i turnus.

Regjeringen har en Bioøkonomistrategi og vi vet fra Gardermoen at tog virker. Ut fra dette burde vi kunne unngå at særinteresser får skrive regningen som fellesskapet må betale i generasjoner. Sykehuset må bygges der det er riktig. Resten må organiseres deretter. Det er slik vi bygger samfunn – ikke bare bygg. Samfunnsutvikling må være et premiss når så store verdier er i spill.

Når arealbehov kolliderer mellom industri og sykehus, må vi ha mot til å flytte industrivirksomhet dit den fortsatt kan vokse og videreutvikles, uten å ødelegge for samfunnskritiske funksjoner.

Når Stange tilbyr en optimal løsning for omplassering, er finansiering av flytteprosessen en moden og ansvarlig vei ut av en politisk feilslutning.