Voss, tilgjengelegheit og truverde - når lokale kompetanse blir oversett
Plus
Hei! Eg vil veldig gjerne dele eit svar på eit innlegg "Voss får gode skussmål i arbeidet med tilgjengelighet"
Voss, tilgjengelegheit og truverde – når lokal kompetanse blir oversett
Voss blir løfta fram som eit førebilete på tilgjengelegheit. Det blir skrive gladsaker, henta ros frå organisasjonar utanfrå, og kommunen stiller smilande opp i media. Men medan applausen rullar, står det att ein ubehageleg realitet: mykje av det som blir sagt offentleg, stemmer ikkje med røynda til dei av oss som faktisk lever i dette, jobbar med dette – og møter barrierane kvar dag.
I snart tre år har eg reist gjennom Europa for å kartlegge tilgjengelegheit, universell utforming og reiseopplevingar for menneske med nedsett funksjonsevne. Før det brukte eg rundt ti år på å kartlegge Voss. Eg har jobba tett på festivalar, arrangement, reiseliv, sentrum, frivilligheit og lokalt næringsliv. Eg har hatt utallige samtalar med folk som sit med reelle utfordringar. Eg har sett kva som fungerer, og kva som ikkje gjer det. Eg har dokumentert barrierar, foreslått løysingar og bygd kompetanse – både lokalt og europeisk.
Difor er det både sårande og alvorleg når Voss herad og delar av kultur- og samfunnslivet vel å køyre forbi denne kompetansen. Når ein kommune gjer store konklusjonar om tilgjengelegheit utan å involvere dei som har stått i arbeidet i årevis, svekkar det tilliten, det svekkar legitimiteten – og det svekkar truverdet.
Voss får skryt for tilgjengelegheit: – Her blir me møtte med «We fix»
Då eg las artikkelen der Voss fekk ros frå andre organisasjonar i landet for å vere eit førebilete, kjende eg det som eit slag i magen. Eg byrja rett og slett å gråte inni meg. Ikkje fordi eg misunner ros, men fordi eg veit kor langt unna delar av denne framstillinga er frå røynda. Privatpersonar på Voss har delt heilt andre erfaringar. Eg har sjølv møtt barrierar – både fysisk, praktisk og haldningsmessig. Difor er det problematisk når stemmene til dei som berre har vore innom på kort besøk, får definere sanninga, medan erfaringane til dei som faktisk lever livet her, blir tona ned.
Ja, Voss har gjort mykje bra. Ja, det finst eldsjeler, gode prosjekt og opne dører. Men det betyr ikkje at jobben er gjort. Det betyr ikkje at Voss er “ferdig” og kan kronast som førebilete. Å rope ut at vi er best før arbeidet faktisk står støtt, er ikkje framsteg – det er sjølvbedrag. Og det kostar oss noko: truverde, tillit og moglegheita til å bruke det enorme potensialet som faktisk finst.
Dette handlar ikkje om meg som person. Det handlar om respekt for lokal kunnskap. Det handlar om å bruke dei som har investert år av livet sitt i dette feltet – i staden for å hente legitimitet frå tilfeldige vurderingar utanfrå. Når kommunen byggjer omdøme rundt inkludering, men samtidig overser erfaringane til dei som står midt i realiteten kvar dag, så undergrev dei sine eigne mål.
Tilgjengelegheit handlar ikkje berre om ramper, heisar og flotte ord. Det handlar om deltaking, likeverd, sjølvstende og menneskeverd. Det handlar om haldningar. Om ansvar. Om å ta innbyggjarane sine erfaringar på alvor. Viss Voss verkeleg vil vere eit førebilete – ikkje berre i ord, men i praksis – må kommunen slutte å dyrke glansbiletet og heller løfte fram sanninga, med alt det krev.
Eg har brukt år av livet, helse, eigne midlar og enormt engasjement på dette arbeidet – både her heime og gjennom omfattande kartlegging i Europa. Nettopp fordi eg trur Voss kan bli eit sterkt, truverdig og inkluderande lokalsamfunn. Men då må vi tore å erkjenne at vi ikkje er i mål. Enno.
Spørsmålet er enkelt: Vil Voss vere ein kommune som pyntar på sanninga for å få ros – eller ein kommune som faktisk vil bli betre? Det valet handlar ikkje om fine overskrifter. Det handlar om haldningar, samarbeid og kven ein vel å lytte til.
Skjerpings Voss!
Bjørn Egil (34) vil inspirera andre: – Eg veit at eg skyt frå hofta, men nokon må jo ta tak i det
Når stillheita frå systemet blir høglydt
Svar til Jens Håkon om Vangsgata som gågate