Herold

Hver femte kvinne opplever fødselsdepresjon. Julianne Sperle-Rydberg er én av dem.

«Nå må du bare nyte denne tida», sier folk. Og de mener det vel. Men slik er det ikke for alle. Det vet Julianne Sperle-Rydberg alt om.

Hun ble mamma for første gang i 2019. Det ble overhodet ikke slik hun hadde tenkt.

– Rullegardina gikk ned

– På den tida tok jeg videreutdanning i PPU, (Praktisk pedagogisk utdanning). Jeg var ferdig da jeg var i sjuende måned. Helt fram til tredje trimester hadde jeg følt meg bra. Formen var god. Men så fikk jeg bekkenløsning med mye smerter, og måtte holde meg mye i ro, forteller hun.

Det sommer og det var veldig varmt. Venner og bekjente var bortreist på ferie. Ektemannen var opptatt med å etterisolere huset.

– Jeg slet med ødem og var veldig mye alene. Jo mer alene jeg var, desto dårligere hadde jeg det mentalt. Rullegardina gikk ned. Jeg husker det faktisk slik, som om noen trakk en mørk sekk ned over hodet mitt. I starten tenkte jeg at jeg sikkert bare hadde en dårlig dag, og at det sammenfalt med hormonendringer. Det ville gå over, trodde jeg.

Slet med angst og depresjon

Men det gikk ikke over.

– Jeg ble mer og mer nervøs. For alt mulig. At noe skulle skje meg når jeg var alene. Eller at noe skulle hende med mannen min. Jeg hadde nervene utenpå kroppen.

Julianne kjente at noe var alvorlig galt. Det var ikke slik hun pleide å være. Heller tvert imot.

– Jeg sa fra på Helsestasjonen, men det var ikke noe de kunne gjøre. De hadde sine retningslinjer som de måtte følge. Først nå, etter at jeg har studert temaet, har det gått opp for meg at helsepersonell generelt har lite kunnskap om perinatal mental helse. Sånn er det i hele Norge.

Hun fikk besøk av moren sin i noen dager.

– Da jeg skulle ta farvel med henne på flyplassen, sto jeg der og storgråt. Jeg tror ikke hun skjønte hvor dårlig jeg var.

– Skjønte du det selv?

Julianne rister på hodet. Håpet var at angsten og depresjonen skulle forsvinne av seg selv, så snart hun hadde født. Nå var det jo ikke lenge igjen.

En traumatisk fødsel

Fødselen ble ikke slik hun hadde tenkt seg.

*– På forhånd var jeg opptatt av å forberede meg godt. Jeg leste mange bøker. Jeg var ikke redd for fødselen. Men terminen kom og gikk, uten at noe skjedde. Etter uke 42 ble jeg igangsatt, men det skjedde fremdeles ingenting, så de måtte gjøre det en gang til. *

Da riene omsider begynte, kom de aldri ordentlig i gang.

– Etter tre eller fire dager på sykehus var jeg utslitt. Det svartnet for meg flere ganger, forteller Julianne.

Paret ba om keisersnitt, men det ble frarådet på det sterkeste.

*– Jeg husker at legen sa: «Hvis det blir keisersnitt nå, er det din feil», sier Julianne. *

Da sønnen til slutt ble forløst, var det med hastekeisersnitt.

– Og så tok de ham fra meg i to timer, forteller Julianne. – Det førte til at vi ikke kom i gang med ammingen.

Hver femte kvinne

Det ble ikke bedre da de kom hjem. Den nyfødte sønnen var et urolig barn, som gråt mye og som nektet å ta brystet.

– Etter flere netter med bare én time søvn i døgnet, tiltet det skikkelig for meg, forteller Julianne. – Det jeg gikk gjennom er jo oppskriften på en alvorlig fødselsdepresjon. Jeg knyttet meg ikke til barnet. Faktisk føltes det som om jeg var barnevakt for noen andres barn.

Et godt nettverk med god støtte kunne kanskje hjulpet? Julianne opplevde det ikke sånn.

– Jeg gikk i barselgruppe, og håpet kanskje at andre mødre skulle fortelle at de hadde opplevd noe av det samme. Men de fikk det til. De ammet sine barn, og barna deres sov om natten. Jo mer jeg hørte av det de fortalte, desto mer følte jeg at det var meg det måtte være noe galt med.

Så kom de virkelig mørke tankene.

– Jeg tenkte … at hvis han uansett må ha mat på flaske, så er det jo ikke behov for meg.

Julianne hadde kommet så langt at hun ikke så hvorfor hun skulle leve videre.

– Ja, på et tidspunkt var jeg suicidal. Men nå vet jeg at jeg ikke er alene om å oppleve dette. Hver femte kvinne opplever fødselsdepresjon, forteller hun. – Under pandemien var det langt flere: Da ble hver tredje kvinne rammet.

Barselgrøt og omsorg forsvant

Nå vet hun at det ikke var noe feil med henne. Hun var offer for en rekke sammenfallende faktorer.

– Jeg mener at fødselsdepresjon er resultat av kulturelle systemer. Med det mener jeg de normene og forventningene vi møtes med. I Norge er det slik at det forventes at det å bli mor er noe man skal klare på egen hånd.

– Og slik er det ikke i andre deler av verden?

– Ikke overalt. Blant mange urfolk er det en selvfølge at mor er den som må støttes først, fordi hun er den viktigste omsorgsgiveren. De har egne overgangsritualer for det. Men ikke bare for moren, for hun er jo ikke den eneste som opplever en overgang. Det gjelder hele familien. Moren hennes blir mormor. Brødre og søstre blir onkler og tanter. Alt dette har de ritualer for. I de landene der en slik kultur er vanlig, er det veldig lav forekomst av fødselsdepresjon.

– Men slike overgangsritualer lyder antakelig ganske fremmed i vår del av verden?

– Fram til for 100 år siden var slike ritualer helt vanlige, også i Norge. Ja, noen av dem hadde vi til langt innpå 60-tallet, slike ting som å få mat på senga etter en fødsel. Vi hadde barselgraut og grautkjerringer. 40 dager i barselseng. Det var vanlig at familie og andre nærstående kommer med klær og mat. Vi hadde til og med noe som het husmorvikar, som var ganske vanlig å ha i de første ukene etter en fødsel. Dette har vi mistet i alt det som i dag er tatt over av helsevesenet. Jeg mener det er en alvorlig systemsvikt, noe myndighetene og vi som befolkning ikke vil ta på alvor.

Tidsklemma og mammapolitiet

Det går bra med Julianne i dag. Det er snart fire år siden hun ble mamma for andre gang. På forhånd var hun livredd for alt som kunne gå galt, men denne gangen gikk det bedre.

Det ble planlagt keisersnitt (som hun måtte kjempe for å få), men hun fikk ei lita jente som sov gjennom natten og som tok brystet uten problemer.

Nå går dagene med til å være mamma, historiker, til lærerjobben, til å studere på USN Campus Vestfold, og firmaet hun driver ved siden av alt dette. Hun holder foredrag over hele Norge. Temaet? Det er selvsagt historiske og kulturelle perspektiver på morskap og perinatal mental helse.

– Det høres ut som oppskriften på tidsklemme. Hvor mange timer har døgnet ditt?

– Absolutt ikke nok, sier Julianne med en latter. – Men det går bra. Jeg har en mann som tar mange av oppgavene på hjemmebane. Vi skifter litt på, for han reiser mye med jobben, så innimellom er jeg alene med ungene.

Og hun brenner for å øke kunnskapen om hvorfor noen mødre møter veggen.

– Jeg holder foredrag for fagpersoner: leger, jordmødre, psykologer og andre. Jeg er opptatt av å spre mer kunnskap om sårbare mødre. Jo mer jeg har studert morsrollen, jo tydeligere blir det for meg at den skammen mange av oss føler kommer av normene vi er pålagt. Normen for oss kvinner er at vi skal stå til tjeneste for andre, og sette oss selv sist. Vi opplever at det vi gjør aldri er godt nok, og at vi aldri strekker til, og så legger vi skylda på oss selv. I forskning kalles dette «normativt morskap».

Det har ikke blitt lettere av at dagens unge lever en stor del av sine liv på sosiale medier.

– «Mammapolitiet» er flinke til å fortelle sine medsøstre når de ikke gjør alt riktig?

– Det er et kjempegodt eksempel! Det finnes ikke et eneste menneske i verden som klarer å leve opp til de kravene som settes. Ikke alene, slik vi forventes å gjøre. Men vi ser at til og med sjimpanser lærer av hverandre og hjelper hverandre når de har fått unger.