Herold

1. desember er FNs internasjonale solidaritetsdag. Denne FN-dagen passerer ofte nesten ubemerket, klemt mellom julehandel, julebord og julestress. Det er et paradoks. For aldri har behovet for solidaritet vært større – og aldri har det vært viktigere å slå fast at solidaritet ikke er valgfritt.

Solidaritet handler om fellesskap og ansvar. Om en erkjennelse av at verden henger sammen, og at vår trygghet, vår velstand og våre valg her hjemme får konsekvenser langt utover våre egne grenser.

For FO og for oss som sosialarbeidere er solidaritet en del av profesjonsansvaret. Sosialt arbeid bygger på respekten for menneskeverdet, menneskerettighetene og kampen mot urett, fattigdom og undertrykking. Dette ansvaret stopper ikke ved landegrensene. Når mennesker lever under krig, okkupasjon, diktatur eller grove menneskerettighetsbrudd, angår det også oss.

Samtidig rammer vold og terror også mennesker i samfunn vi oppfatter som trygge. Terroren i Australia minner oss om at solidaritet også handler om å stå sammen i sorgen og tydelig avvise hat og ekstremisme, uavhengig av ideologi og hvem ofrene er. Alle liv teller like mye.

Ingen steder er de humanitære konsekvensene av vold og konflikt tydeligere enn i Gaza og på Vestbredden i Palestina. I Gaza har vi sett et folkemord utspille seg. Over to millioner mennesker lever under blokade, med ødelagt infrastruktur, sammenbrudd i helsetjenester og skolegang, og konstant mangel på mat, medisiner og rent vann. Barn vokser opp omgitt av ødeleggelse, terror og frykt – uten trygghet, uten frihet og uten håp for fremtiden. På Vestbredden ser vi økt vold, vilkårlige arrestasjoner og alvorlige inngrep i hverdagslivet til den palestinske befolkningen. Dette er grove brudd på menneskerettighetene. Solidaritet med det palestinske folket handler om retten til liv, verdighet og trygghet – og om å ta tydelig avstand fra all vold mot sivile, uansett hvem som rammes.

Men solidariteten må være universell. Gaza og Vestbredden er ikke alene. Mennesker er fortsatt rammet av krig, væpnede konflikter og alvorlig undertrykking i blant annet Sudan, Ukraina, Den demokratiske republikken Kongo, Jemen, Syria og Afghanistan, for å nevne noen. Ved utgangen av 2024 var rundt 123 millioner mennesker fordrevet på grunn av konflikt, vold eller forfølgelse. Omtrent halvparten er barn. Dette er ikke bare tall – det er menneskeliv.

Også store, mektige nasjoner kan svikte solidariteten. «America First»-politikken under Trump svekker global solidaritet, rammer sårbare grupper og minner oss om at selv land med verdens største økonomi kan svikte sitt ansvar.

Klima- og miljøkrisen forsterker disse krisene. Tørke, flom og ekstremvær ødelegger livsgrunnlag, driver mennesker på flukt og øker konfliktnivået. Klimaendringer er ikke bare et miljøproblem – det er en sosial krise som rammer de mest sårbare først. En rettferdig grønn omstilling er derfor også et solidarisk ansvar.

Solidaritet er ikke bare ord og markeringer. Det er handling. Det handler om å stå opp for folkeretten, menneskerettighetene og sivile liv. Om å organisere seg, bruke stemmen sin når andre blir fratatt sin, og støtte dem som står i front for rettferdighet – ofte med stor personlig risiko.

Midt i julehandelen står vi også overfor konkrete valg. Overforbruk og bruk-og-kast forsterker både klima- og ulikhetskrisene. Mange av oss har allerede mer enn nok. Å gi til hjelpeorganisasjoner – internasjonalt og nasjonalt – er et konkret uttrykk for solidaritet. Slike bidrag redder liv her og nå, men er også avgjørende for langsiktig arbeid med gjenoppbygging, helse, utdanning og organisering.

Også i Norge lever mennesker i fattigdom, utenforskap og utrygghet. Solidaritet starter ikke langt borte. Den begynner her og nå, i hvordan vi tar vare på vårt eget fellesskap og velferdsstaten.

1. desember bør derfor være mer enn en dato i kalenderen. Den bør være en påminnelse om hvem vi velger å være – som profesjonsutøvere, som samfunn og som medmennesker. Solidaritet er aldri veldedighet. Det er ansvar.