Herold

Noen ganger lurer jeg på om Norge har blitt et sosialt eksperiment. Vi er et av verdens rikeste land, men snakker om penger som om de var en naturkatastrofe. «Det er krevende tider», sier politikere som forvalter et oljefond større enn fantasien til folk flest. Samtidig får vi høre at det ikke er råd til skole, eldreomsorg eller fastleger – men alltid råd til nye utredninger om hvorfor det ikke er råd. Milliarder sendes ut av landet hver eneste uke, og klimamålene våre er så ambisiøse at de knapt lar seg uttale uten PowerPoint, mens løsningen på nesten alt ser ut til å være å gjøre strøm dyrere for folk som allerede fryser i egne hjem.

Lille Norge skal redde kloden fra undergang. Det kalles «insentiver». Før kalte vi det bare regninger. Vi mangler arbeidskraft, men gjør det stadig vanskeligere å jobbe. Vi mangler boliger, men bygger tregere enn noensinne – fordi politikerne har rotet til folks økonomi. Vi mangler lærere, sykepleiere og håndverkere – men konsulenter har vi tydeligvis ubegrenset tilgang på.

Eksemplet fra Voss illustrerer paradokset på skremmende vis: En administrasjon i økonomisk rot og kaos mener at løsningene finnes hos eksterne konsulenter, og legger stadig nye millionregninger på innbyggerne. En erkjennelse om at man faktisk ikke har relevant kompetanse. Samtidig står kommunale eiendommer tomme og forfaller. Det er visst bedre å la verdier råtne enn å ta upopulære, men fornuftige valg jfr Høyres forslag tidligere i høst. Eiendomsskatten økes, fordi det er den eneste skatten som treffer alle – også dem som allerede sliter. Den er effektiv, men ikke rettferdig. Folkes straff for valg av udugelig ledelse.

Vi skal spare, men begynner alltid med de som står nærmest brukerne. Aldri med systemet. Aldri med strukturen. Aldri med oss selv. Og midt i dette forventes det at folk skal nikke forståelsesfullt og si: «Ja ja, sånn er det vel.» Nei. Sånn er det ikke. Sånn har det blitt.

Det mest komiske – hvis det ikke var så alvorlig – er at vi fortsatt later som om alt dette er resultat av uflaks, krig, vær eller ytre omstendigheter. Aldri av valg. Aldri av prioriteringer. Aldri av ledelse. Norge er ikke fattig. Norge er ikke maktesløst. Norge er bare blitt mester i å gjøre det enkle komplisert – og det åpenbare umulig.

Kanskje er tiden moden for å stille et mer grunnleggende spørsmål: Lever dagens styresett det det lover? Av og til får man inntrykk av at beslutningsansvar og konsekvenser er fullstendig frakoblet hverandre.

Et skråblikk bakover i historien kan være avslørende. Et jarlesystem hadde i det minste den fordelen at makt, ansvar og verdiskaping var knyttet til samme geografiske område. Jarlen bodde blant folkene sine – og fikk svi umiddelbart hvis han styrte dårlig. Kort vei mellom beslutning og konsekvens. I dag er systemet mer elegant, men også mer risikofritt for dem som styrer: Feiler man, blir man omplassert, utredet videre eller forfremmet sideveis.

Kanskje er det ikke middelalderen vi savner, men prinsippet om at makt bør ha lokal forankring, personlig ansvar og en tydelig pris for inkompetanse. I et steinrikt land hvor distriktene lider, Voss kveles i økonomisk kaos, og lokalpolitikere gjør knefall for sine partifeller på Løvebakken mens konsulenter fakturerer millionene videre til innbyggerne, er paradokset brutalt å se.

Når rettferdighet stopper ved kommunegrensa

Gladguten Svenn (48) trur på skjebnen

Wendy (11) er landets beste veteranschæfer