Herold

Et provokativt spørsmål: Er vi i ferd med å skape et samfunn der fellesskapet betyr mindre, så lenge utviklingen ikke rammer oss selv – her og nå?

*Som statsminister var *Einar Gerhardsen sentral i oppbyggingen av den norske velferdsstaten etter andre verdenskrig. Han løftet fram solidaritet og fellesskap som grunnleggende verdier. Målet var et samfunn som tok vare på sine svakeste, deriblant eldre, gjennom offentlige felles ordninger.

*Også tidligere statsminister *Kåre Willoch påpekte at et samfunns kvalitet måles i hvordan det tar vare på dem som trenger det mest.

Solidaritet handler nettopp om å se utover egeninteressen og ta hensyn til konsekvensene for andre.

*I den offentlige *debatten de siste årene har språket om eldre og eldreomsorg endret seg. Der vi tidligere snakket om trygghet, verdighet og rettigheter, har begreper som kostnader, effektivitet og økonomisk bærekraft fått større plass. Eldreomsorg framstilles i økende grad som noe som tar for stor del av «samfunnskaka» ressursmessig. Etter mitt syn utfordrer dette selve solidaritetsbegrepet med et økende antall eldre.

*Medienes – og til *dels politikernes – bruk av uttrykk som «eldrebølgen» og «de unge får regningen» bidrar også til en vi-og-dem-tenkning. I ytterste konsekvens kan dette svekke oppslutningen om fellesskapet som velferdsstaten bygger på.

*Samtidig ser vi *strukturelle endringer:

• Strengere vilkår for å få plass i offentlig eldreomsorg.
• Økt forventning om at pårørende (og nå også frivilligheten) skal ta større omsorgsoppgaver.
• En økende aksept for private løsninger for dem som har råd.

*Summen av dette *setter solidaritetssamfunnet på prøve – også lokalt.

Da min farfar på 1970-tallet av helsemessige grunner ikke lenger kunne bo alene heime, fikk han plass på «gammelheimen» i Egge. Da min far noen tiår senere kom i samme situasjon, måtte det en beinamputasjon til før han fikk institusjonsplass. For min egen del er jeg ikke sikker på om jeg vil få et tilsvarende tilbud når den tid eventuelt kommer.

Svekkelse av solidariteten er imidlertid ingen naturlov. Det er fortsatt bred støtte til offentlig eldreomsorg, og sterke reaksjoner når mediene avdekker svikt. Men som Hans Rotmo uttrykte det: «D e itjnå som kjæm tå sæ sjøl.»

Kanskje bør vi *derfor stille oss selv – og våre lokalpolitikere – et enkelt, men viktig spørsmål: *Hvilket samfunn ønsker vi å være en del av den dagen vi selv blir gamle og eventuelt får behov for hjelp fra andre?

Med ønske om et solidarisk nytt år.