Herold

All mulighet til langsom tenkning og refleksjon knuses. Det er min første tanke etter å ha gått gjennom studentenes refleksjoner om bruk av KI ved Høgskolen i Østfold.

De kjenner selv at de mister muligheten til å vokse og dannes langsomt.

Et interessant funn når de sammenligner KI-genererte tekster og med studentskrevne tekster, er at de KI-genererte tekstene fremstår som om det ikke er noen hjemme i teksten.

Det uttrykker studentene selv når de reflekterer over høstsemesterets oppgave i kommunikasjonsfag.

Det understøtter Jill Walker Rettbergs poeng i en kronikk i Klassekampen der hun fremhever at KI- tekstene mangler særpreg, og der hun advarer journalister om å bruke KI. Det samme farevarselet ønsker jeg å rette innenfra en studieinstitusjon.

Hvor går grensen for KI-juks?

Gjennom høstsemesteret har studenter fra første til tredje trinn fra ulike bachelorstudier ved Høgskolen i Østfold utforsket bruk av KI.

Alle skrev en vitenskapelig medieanalyse med et selvvalgt case som de skulle «hverandrevurdere» anonymt. Studentene kunne bruke KI så mye de ville.

Kriteriene var at de selv måtte ta ansvar for å følge vitenskapelig retningslinjer for bruk av KI og at de måtte legge ved et refleksjonsnotat om de brukte KI-verktøy, hvilke verktøy de brukte, fremgangsmåte samt egne tanker og følelser fra hele prosessen.

Lin 1

Av 36 studenter valgte fire å ikke bruke KI. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til.

Men først dette:

Det ble tydelig at retningslinjer for bruk av KI i studentarbeid ikke er klare. Flere syns det var vanskelig å finne grensen for hva som er for mye KI-generert tekst, før det er juks.

Mer skremmende er det hvor forførende og besnærende det er å bruke KI-verktøyene til å gjøre «vitenskapelig arbeid». Flere sier at de ikke hadde tenkt å bruke KI noe særlig, men etter å ha testet det litt i starten ble det for fristende, og så greide de ikke å la være.

KI skrev hele teksten

Flere endte med å mate KI-verktøyet med casen sitt og alle kriteriene som fulgte oppgaven, så som antall ord, referansestil og pensumtekster. Deretter ba de KI skrive hele oppgaven.

Flere erfarte at KI-verktøyet stoppet midt i en setning; at den oppga 2500 ord, mens det i egentlig var 500. Det fungerte bedre å mate KI-verktøyet med mindre deler av oppgaven om gangen.

For hver KI-generert tekstdel, kunne studentene be KI om å skrive mer akademisk, gjøre det mer fengende, rydde opp i struktur og finne synonymer. Å kunne «trylle bort» kjedelige avsnitt og «bli fort ferdig», ble vesentlig.

Flere brukte KI-genererte tekster til hele innledningen og konklusjonen. Noen testet KI-verktøyet i hverandrevurderingen. Resultatet var forbløffende identiske, til tross for at tekstene og casene var ulike.

På sitt beste så kunne KI-bruk bli til et samarbeid mellom menneske og maskin der KI-svarene var enklere og raskere å forstå enn pensumtekstene. Flere opplevde derimot at KI-verktøyene var for positive og ensidige, elendige i å anvende teoretiske begrep og forvirrende i sine kontekstløse svar.

Mange endte med å bruke mye tid på å rette opp KI-genererte tekster, og påpekte at denne tiden kunne de heller ha brukt på å skrive oppgaven selv.

Nesten ikke ferskvann igjen på kloden

Noen valgte ikke å bruke generativ KI fordi de ønsket å ha kontroll over egen prosess. Andre tok aktive valg i å ikke bruke generativ KI fordi de ikke ville kreditere store kommersielle aktører fremfor de opprinnelige, usynlige skaperne av innholdet som KI-verktøyene trener seg på.

Studentene påpekte det økte behovet for råvarer fra land som er kjent for store miljøødeleggelser og brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Det mest uttalte handlet om datasentrenes enorme behov for areal som krever hugst; strømforbruk som ofte krever kull-, fossil- eller kjernekraft samt hinsides bruk av ferskvann til nedkjøling. Studentene gjør oppmerksom på at det kun finnes 3 % ferskvann på hele kloden.

Ta den langsomme tiden tilbake

Studentene er ikke i tvil når de leser en menneskeskrevet tekst versus en tekst der store partier er generert av KI. De kan ikke forklare hva det var, sier flere, men de kan føle det.

Beskrivelser som går igjen er at KI-genererte tekster virker så «mekaniske», «lite personlige», «flate», «som om det ikke er noen hjemme i teksten». Og er det ikke nettopp det Jill Walker Rettberg påpeker: At det ikke er noen hjemme i KI-genererte tekster fordi det er data.

lin 2

Mange følelser var involvert i studentenes kritiske refleksjoner: Frustrasjon over feil, glede over å se en fin KI-generert innledning. Samtidig opplevde de å miste læring, eget språk og med det miste sin egen stemme.

Hva er kjernen i kunnskapsarbeid?

Det tar tid å forstå. Hvis noe går for fort, så er det vanskelig å begripe. Å sette av tid til å skrive gjør at vi skaper oss et rom som vi trenger for å greie å tenke.

Det å være alene med en tekst over tid, er kanskje ett av de få rommene som er igjen for refleksjon i vår samtid, der du får tid til å dvele og til å lære.

Det ligger ikke bare en dannelse i det langsomme skrivende arbeidet. Det er et skapende arbeid der du lager deg en verden du kan finnes i, leve i og føle.

Dette er ikke et innlegg for eller mot KI. Det handler om å skape rom og muligheter hvor vi kritisk diskuterer behovet for «langsomme rom».

Derfor spør jeg: Vil politikere, beslutningstagere, skoleeiere, ledere i universitet og høgskole-sektoren snarest legge til rette for at vi som utdanner kan gi fremtidas studenter skapende rom og langsom tid der studentens egne stemmer kan utvikles og verdsettes?

Takk til alle mine studenter og stipendiater ved Høgskolen i Østfold og Senter for digitale fortellinger

Denne kronikken er skrevet helt uten KI.