Herold

Bare et par uker før jul får 18 langtidspasienter ved Hogsnes helsehus beskjed om at to avdelinger settes på pause.

(Tønsbergs Blad): For pasientene og deres pårørende kommer dette brått, uventet og uten reell tid til å påvirke beslutningen. Budsjettet er vedtatt og politikerne har tatt juleferie.

De som fikk denne julehilsen fra kommunen sitter igjen med en knugende usikkerhet, i en tid som for mange av dem allerede er sårbar.

Dette er ikke et midlertidig sted de kan flytte fra uten videre. Dette er hjemmet deres.

Her lever de

Det er her de lever livene sine. Her har de funnet en hverdag som fungerer når man ikke lenger kunne bo i sitt kjære hjem. Her de har sine venner. Her har de ansatte som kjenner dem godt, ikke bare som pasienter, men som mennesker – hele døgnet, alle dager i året.

Det er disse ansatte de stoler på når de er redde, urolige eller ikke lenger finner ordene selv. Når man bor på sykehjem, er trygghet ikke et politisk begrep. Det er livsviktig.

Vi forstår at Tønsberg kommune har dårlig råd. Det har blitt tydelig for mange, også i små, men talende detaljer – som da det ikke var penger til å gi beboerne på Hognes helsehus ett glass øl til julemiddagen. Det sier noe om hvor stramt det er.

*Nettopp derfor er det så vanskelig å forstå at regningen nå sendes videre til dem som har minst å stille opp med: *De aller eldste og mest sårbare. De det ikke blir arrangert fakkeltog for.

Dette skjer samtidig som kommunen nylig fikk 31,5 millioner kroner ekstra gjennom budsjettforliket på Stortinget.

Disse pengene har man valgt å sette på bok. Våre foreldre settes på pause. Det er et valg. Ikke en naturlov.

Utrygghet og uvisshet

Beslutningen kommer tett på jul, med svært kort varsel og minimalt med informasjon både til ansatte, pasienter og pårørende.

*Beboerne på disse to avdelingene går nå høytiden i møte med spørsmål de ikke får svar på: *Må jeg flytte? Må mor flytte? Hvor skal jeg? Hvem skal ta vare på meg?

For mennesker i livets siste fase er dette ikke praktiske detaljer, det er grunnleggende trygghet.

Som om ikke dette var nok, opplevde flere pasienter og pårørende at saken sto omtalt i Tønsbergs Blad allerede dagen etter at informasjonen ble gitt via e-post fra Hogsnes helsehus.

*For noen ble kalddusjen servert gjennom morgenavisen. *

Å lese om sitt eget hjem, sin egen fremtid, i lokalavisen, før man har rukket å forstå konsekvensene eller fått vite mer om hva dette kan innebære er en belastning ingen burde utsettes for, uansett jul eller ei.

Nedbygging

Kommunen viser til langsiktige strategier og nødvendige omstillinger i eldreomsorgen. Målet er å redusere dekningsgraden for sykehjemsplasser til 14 prosent. Det vil si at 14 prosent av Tønsbergs befolkning over 80 skal ha en sykehjemsplass.

I forslag til ny kommuneplan erkjenner kommunen at Tønsberg allerede mangler egnede boformer og mellomløsninger som skal bidra til at dekningsprosenten nås.

*Likevel reduseres institusjonskapasiteten her og nå i kommunens flotte helsehus, etter kun tre års drift og med en prislapp på 423 millioner. *

Når kapasitet finnes, men ikke skal brukes, er det i praksis en nedbygging, uansett hva det kalles.

Disse 18 menneskene er ikke «på vei inn» i en tjeneste. De bor der. Dette er hjemmet deres.

Mer enn bare bærekraftige budsjetter

Å sette hjemmet deres på pause fordi systemet ikke går opp, er å snu hele omsorgstanken på hodet. Først bygger man opp alternativer. Så endrer man strukturer. Ikke omvendt.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=71256

*Eldreomsorg handler ikke bare om bærekraftige budsjetter. Det handler om verdighet, forutsigbarhet og tillit. *

Når kommunen velger å la økonomisk buffer veie tyngre enn tryggheten til sårbare eldre samtidig som friske midler settes til side, sender det et urovekkende signal.

Ikke bare til dem som rammes nå. Men til oss alle.

For dette handler også om hvilken eldreomsorg vi selv kan forvente den dagen vi trenger den.

Debatt nyhetsbrev