Herold

Jeg og min familie er veldig takknemlige for de handlekraftige menneskene som gjorde det rette for meg i de første kritiske minuttene etter hjerteinfarktet og trafikkulykken i november i fjor som ble omtalt i Aftenposten fredag 5. desember i år.

Den artikkelen handler om hvordan helsehjelp kan måles i milliarder. Nå vil jeg fortelle om det som ikke kan måles i kroner.

Jeg har lurt på hvorfor jeg ikke har kjent på angst og fortvilelse etter en så traumatisk opplevelse. Jeg er overbevist om at svaret ligger i oppfølgingen etterpå.

Etter ti dager på Bærum sykehus var jeg hjemme en ukes tid før jeg kom på fjorten dagers rehabilitering på Godthaab i Bærum.

Varaordføreren om Godthaab-vraking: – Vil få dramatiske følger

Alt var lagt til rette for meg der, fra samtalen med sykepleieren til de fysiske testene, treningsøktene og gode samtaler med personalet og medpasienter.

Tårene kom da jeg etter noen dager forsto at jeg kunne hoppe på stepkassen til toner av «Eye of the tiger», og etter en ukes tid trente jeg så svetten rant.

En psykolog var også tilgjengelig, men for meg var treningen, der jeg hele tiden fikk bekreftelser på hva jeg tålte, hjelp nok.

Etter fast opphold fortsatte jeg opptreningen i sykemeldingsperioden tre ganger i uka. Vi tok fremdeles del i fellestreningen, men nå var det to økter som var spesielt tilrettelagt for min gruppe.

Etter et par uker spurte trener Egil om jeg ville være med på en intervalløkt ute i snøen etter lunsj. Jeg nølte litt siden vi akkurat hadde hatt vekttrening og trappeløp, der jeg forresten hadde løpt om kapp med kardiologen.

Etter fem runder i dypsnøen var vi helt kake, og da vi vandret tilbake over kirkegården jeg like gjerne kunne ha ligget på, sier Egil: «Melkesyre er den beste egenproduserte medisinen som finnes.»

Disse tre månedene med opptrening før jeg kunne begynne å jobbe igjen, er noe av det fineste jeg har opplevd.

Dette hadde jeg aldri klart alene. Jeg er takknemlig for at jeg kunne være sammen med likesinnede og et kyndig, omsorgsfullt personale i denne første skjøre tiden.

Det er bare vi som har fått denne gaven, som skjønner hva rehabiliteringen på Godthaab står for. Vi er mange som fremdeles trener der to til tre kvelder i uka, og partiene er fullbooket.

Etter Godthaabs 100-årsjubileum for to måneder siden skal det nå legges ned. Er det samfunnsøkonomi i slikt?

Det er umulig å evaluere dette kompetansesenteret med politiske fraser og økonomiske spissfindigheter. Det kan ikke være noe tvil om at denne institusjonen bidrar til store samfunnsbesparelser og gode sosiale ringvirkninger det er umulig å beregne rekkevidden av.

Før jeg fikk hjerteinfarkt, lurte jeg på om jeg skulle gå av med pensjon, jeg er jo 67, men nå vil jeg jobbe til jeg er 70.

Ansatte fortviler etter Godthaab-vraking: – Vi har det vondt

Mister storkontrakt: – Mottatt med sorg, vantro og sjokk