Herold

De stengte dørene i Norges rikeste hage. Hvorfor sier vi nei til løsningen som kan redde «kjellerromsbarna»?

I skyggen av de velstelte hekkene i Asker og Bærum, blant Teslaer og nyrenoverte eneboliger, utspiller det seg en stille krise.

Det er en krise du ikke ser når du kjører forbi Sandvika Storsenter eller går tur langs kyststien. Det er krisen om en generasjon som faller utenfor i en av verdens rikeste regioner.

Jeg trodde jeg hadde funnet nøkkelen. Jeg ble kåret til «Årets nykommer», men byttet bransje fra friluftsliv til frivillig gründer, som karriere- og arbeidslivsveileder. Jeg gikk fra plan og visjon, en dokumentert metode, og en brennende vilje til å gjøre en forskjell.

Jeg ønsket å bygge en bro tilbake til fellesskapet for de som står utenfor, ved å bruke den eneste arenaen der mange av dagens unge faktisk føler mestring: E-sport. Og der det blomstrer. Men sentralt? Ingenting å se.

Men møtet med systemet, representert ved Nav og kommuneadministrasjonen, ble ikke en invitasjon til samarbeid. Det ble et møte med stengte dører og videresending.

Det er en varselklokke for en region som sover i timen, mens ungdommen vår rekrutteres til miljøer vi frykter, rett og slett fordi vi nekter å møte dem på deres egne premisser.

Myten om at «det går fint»:

Det er en utbredt oppfatning at Asker og Bærum er skjermet for de store sosiale utfordringene. Vi liker å tro at vi er annerledes. At våre barn har det bra. Vi ser på inntektsstatistikken og antar at lykken følger pengene. Men virkeligheten er mer nyansert, og betydelig mørkere, enn det glansbildet tilsier.

Da jeg begynte å grave i tallene for å underbygge prosjektet mitt, traff statistikken meg som et slag i magen. Ferske tall fra Nav viser at én av fem personer i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. La det synke inn. Én av fem.

Det er en systemisk svikt. I Asker kommune alene snakker vi om rundt 1.000 unge under 25 år som står helt utenfor. Dette er 1.000 unge mennesker som våkner om morgenen uten et sted å gå til, uten kolleger å snakke med, og uten den følelsen av verdi som skapes gjennom deltagelse.

Nav-smellen vi ignorerer:

Situasjonen er akutt, og den forverres mens vi snakker. En rapport fra Budstikka om «Nav-smell i Bærum» (5. november 2024) viser at ungdomsledigheten eksploderer. I aldersgruppen 18–29 år økte arbeidsledigheten med hele 34 prosent i Bærum på ett år. Nav derimot, de forholder seg ikke til gründere, men samarbeidspartnere som sender deg på «tiltak».

Inger Anne Speilberg, daværende direktør i Nav Vest-Viken, sa i Budstikka at arbeidet med de under 30 er «spesielt prioritert». Men når statistikken viser en økning på 34 prosent, må jeg stille spørsmålet: Fungerer prioriteringen? Virker verktøyene? Senest i dag fikk jeg e-post fra markedsavdelingen lokalt i Nav om at de ikke går videre.

Svaret mitt er nei. Verktøykassen er utdatert. Og mens Nav teller skjemaer, sitter ungdommene våre isolert på rommet. De er de usynlige mørketallene. De fanges ikke opp før de enten blir en pasient i psykiatrien – der én av fem ungdommer nå har minst én registrering hos Bup (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) – eller dukker opp i kriminalstatistikken. Våkn opp.

Skjermdebatten trenger mer nyanser

Behov for flere p-plasser ved idrettsanlegg