Herold

Det er forstemmende å se stortingsrepresentanter i årelange omkamper mot vedtatte planer.

Tryve

For snart 10 år siden (3. mai 2016) publiserte 4 av de «tyngste fagfolkene» innen norsk samferdsel på områdene økonomi, forskning, administrasjon og infrastruktur-planlegging, et én-spaltes, beskjedent debattinnlegg i Bergens Tidende med tittelen «Høyre alene igjen på Vidda».

Forfatterne var Dag Bjørnland, Stein Fyksen, Knut Selberg og Ivar Sørlie.

Rent faglig er dette sannsynligvis den sterkeste og mest objektive artikkelen som er skrevet om øst-vest forbindelsen og Rv7 over Hardangervidda. Et halvt år tidligere, i desember 2015, hadde Stortinget vedtatt at E134 skulle bli den ene øst-vest stamveien, men Høyre (med Erna Solberg i regjering) strittet likevel imot, og kjempet for bergensernes «hyttevei» til Haugastøl og Geilo.

Det var i dette perspektivet de 4 fagfolkene skrev at «Med Høyre i spissen gjør regjeringen hva den kan for at Rv7 over Hardangervidda skal bli ny hovedforbindelse mellom Østlandet og Vestlandet. Det vil være ett av de mest monumentale feilgrep i nyere norsk samferdselshistorie, med nær 40 milliarder kroner dårligere samfunnsøkonomisk lønnsomhet enn beste alternativ». Det beste alternativet som de siktet til, var E134 med «arm» til Bergen, den såkalte «Hordalandsdiagonalen». De skrev også at «Snevre særinteresser har fått partiet til å arbeide for at Rv7 over Hardangervidda skal bli hovedforbindelse nummer to».

Høyre fortsatte likevel å kjempe iherdig imot SVV og fagfolkene, og til tross for at Stortinget vedtok Rv52 over Hemsedalsfjellet som hovedvei to, i tillegg til E134, klarte krefter i regjeringen å få inn en formulering i Norsk Transportplan 2018-2029 om at «Riksvei 7 Hardangervidda skal utvikles som hovedveiforbindelse for persontrafikk, med stor vekt på mulighetene som finnes for turisme…». Så samferdselsminister Solvik-Olsens opprinnelige ønske om et vedtak som skulle fokusere på én hovedstamvei øst-vest, endte derfor opp med et noe «ullent vedtak» om 2 hovedveier pluss en «turistvei».

Og Høyres omkamper for «hytteveien», som nå er blitt «turistvei», har fortsatt, med støtte fra ulike «særinteresser», deriblant Bergens Næringsråd. Den eneste mulige forklaringen må være hyttene på Haugastøl og Geilo, siden det er dokumentert at E134 og Hordalandsdiagonalen vil gi store fordeler til all næringstrafikk, samt raskere adkomst til både Oslo og kontinentet. Næringspolitisk ville en vel derfor forvente at Næringsrådet ville støttet det raskeste alternativet?

Dette innlegget er imidlertid aktualisert av et nytt, sterkt innspill i omkampen for Rv7.

Tre stortingsrepresentanter for Høyre – Trond Helleland, Ove Trellevik og Anne Kristine Linnestad – har nylig levert et såkalt Dok. 8-representantforslag for å få Stortinget til å vedta planer for en tunnel ved Dyranut på 6,2 km. Dette er kun én av flere tunneler som aktivistene for Rv7 ønsker på Hardangervidda, og de skyver hemningsløst villreinen foran i argumentasjonen. Dette er velkjent retorikk, og i en tidligere kronikk om emnet i BT skrev Frøy Gudbrandsen: «Nå er næringslivet i Bergen blitt villreinens beste venn». Enhver kan vel også gjøre seg tanker om hvordan en rekke tunneler over Hardangervidda vil harmonere med Høyres tidligere argument om viddas store betydning for turismen – gjennom tunneler!

I disse tider med stort fokus på offentlig sløsing, er det forstemmende å se stortingsrepresentanter i årelange omkamper mot vedtatte planer, kamper som hvis de blir vedtatt, vil legge ytterligere mange milliarder til underskuddet som de nevnte 4 fagfolkene mener denne traseen vil koste samfunnsøkonomien.

Representantforslaget kommer bare fra Høyre. De har ikke fått noe annet parti med seg, så «Høyre er fremdeles alene igjen på Vidda».