Modi-regjeringens nye arbeidsreformer møter kraftig motstand og kritikk.

Debatt

Indisk klassekamp ovenfra

Modi-regjeringens nye arbeidsreformer møter kraftig motstand og kritikk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

November ble avsluttet med en rekke protester og demonstrasjoner over hele India.

Fagforeninger og andre organisasjoner på venstresiden reagerte sterkt på sentralmyndighetenes beslutning om en omfattende restrukturering av arbeidslovgivningen – den mest gjennomgripende omskrivingen siden uavhengigheten.

Statsminister Modis høyrevridde, hindunasjonalistiske regjering begrunner reformene med at de skal gi bedre rammevilkår for næringslivet.

Myndighetene hevder at de tidligere lovene var ineffektive og kaotiske, og at dette hemmet privat virksomhet. Private selskaper har hyllet reformene som tiltak som vil gjøre det «lettere» og «raskere» å drive forretning.

Det er også talende at arbeids- og beskjeftigelsesdepartementet nå omdefinerer sin rolle fra å regulere arbeidsmarkedet til primært å skulle «fasilitere beskjeftigelse».

Kritikere og fagforeninger mener derimot at lovendringene favoriserer privat kapital i et land der arbeidstakernes rettigheter allerede er svake.

Modi-regjeringen omgjør med reformene hele landets arbeidslovgivning under ett. Tidligere ble arbeidslivet styrt av 29 ulike lover; disse reduseres nå til fire. En slik reform ble først foreslått rundt 2020, i ly av koronakrisen og uten de nødvendige konsultasjonene med arbeidslivets parter – og møtte da sterk motstand fra fagbevegelsen.

De fire nye lovene dekker lønnsregulering, industrielle relasjoner og sosiale trygdeordninger, samt arbeidssikkerhet, helse og arbeidsforhold. Endringene fremstår umiddelbart som progressive på papiret – for eksempel lik lønn mellom kjønn og gratis helsetjenester for visse aldersgrupper – men et nærmere blikk avslører gjennomgående problematiske sider.

Loven om lønn ser ved første øyekast ut til å heve minimumslønnen, men en endret definisjon av «foretak» gjør at mange småbedrifter faller utenfor. Dessuten fjernes differensiering mellom ulike yrker når det gjelder minstelønn, noe som kan svekke fagforeningenes muligheter i lønnsforhandlinger.

Tidligere inspeksjonssystemer for å sikre regeloverholdelse, erstattes av langt svakere kontrollformer som selvsertifisering og nettbasert oppfølging.

Loven om industrielle relasjoner gir arbeidsgivere større adgang til å sparke ansatte. Kravet om statlig godkjennelse ved oppsigelser, som tidligere gjaldt for bedrifter med over 100 ansatte, heves nå til 300 ansatte.

Det betyr at store deler av arbeidsmarkedet – kanskje opptil 90 prosent av bedriftene – faller utenfor disse vernereglene, samtidig som retten til lovlig streik innskrenkes. Fagforeningene frykter også at arbeidstiden kan utvides fra 8 til 12 timer under dekke av å utvide pauser.

Med lovendringene overføres ansvar for arbeidsrett i større grad fra sentralregjeringen til delstatene, noe som åpner for ulik praksis og et kappløp mot bunnen der delstater kan tilby «fleksibilitet» i arbeidsloven for å tiltrekke privat kapital – opplagt på bekostning av arbeidernes rettigheter.

Like bekymringsfullt er imidlertid flere innslag av hindunasjonalistisk tankegods.

Disse lovendringene utgjør en tydelig klassekamp ovenfra – de skjer på kapitalens premisser, noe som ikke er overraskende gitt den nyliberale kursen under Modi.

Kritikere har påpekt at politikken i større grad tjener private selskapers interesser enn arbeiderklassens, og at økonomisk vekst i liten grad omsettes til bedre levekår for landets arbeidere.

Få uker før implementeringen av reformene la Modi-regjeringen fram et utkast til nasjonal beskjeftigelsespolitikk. Også denne inneholder flere nyliberale elementer, blant annet at staten primært skal være en fasilitator for sysselsetting.

Like bekymringsfullt er imidlertid flere innslag av hindunasjonalistisk tankegods: Politikken framhever Indias «sivilisatoriske etos» som moralsk grunnprinsipp for politikken, forankrer den i klassiske vediske tekster, og beskriver arbeid som en hellig, moralsk plikt som skal bidra til samfunnsharmoni.

Å legge vekt på arbeidernes moralske plikter og sosial harmoni er ikke en invitasjon til klassekamp.

Tvert imot representerer denne beskjeftigelsespolitikken et ytterligere eksempel på en akselererende «safranisering» av staten under Modi, hvor hindunasjonalistisk ideologi innskrives i politikk og lovverk.

«Safraniseringen» foregår også aktivt innenfor andre deler av samfunnet, som blant annet i skoleverket, hvor skolebøker har blitt omskrevet til å inneholde hindunasjonalistisk tankegods.

Dette er en bevisst og strategisk politisk linje som føres av Modi-regimet og den bredere hindunasjonalistiske bevegelsen det er del av.

I de pågående endringene av indisk arbeidsliv flettes altså Modi-regjeringens nyliberale økonomiske politikk sammen med et hindunasjonalistisk politisk prosjekt. Dette er en utvikling som ikke bare undergraver arbeidstakeres stilling og mulighet for organisering, men som også gjør at arbeiderbevegelsens protester i økende grad kan delegitimeres ideologisk.

Indiske fagforeninger ser imidlertid ikke ut til å akseptere denne utviklingen. Som vi så med de omfattende protestene mot reformer innen landbrukssektoren for noen år siden, kan det bli økende motstand fra den indiske arbeiderklassen i tida som kommer mot Modi-regjeringens forsøk på å etablere et nyliberalt-hindunasjonalistisk hegemoni innen arbeidslivet.