Herold

Det er bare et drøyt halvår siden han var på Ullevaal med sitt store signatursmil.

Norge slo Italia 3–0, og det neste året så veldig lyst ut for norsk fotball.

«Jeg er 100 prosent sikker på at det blir VM,» uttalte Hareide som NRKs ekspert.

Han fikk rett, men noen brutale måneder senere er han borte – en usedvanlig vond slutt på et spesielt norsk fotballår.

Åge Hareide står igjen som en av de største i norsk fotball, i mange år var han Skandinavias dominerende trenerpersonlighet.

Gutten fra havgapet ble ikke fisker, som sin far, men fysisk arbeid ble det likevel. Med voldsom glød kjempet han i stykker motstanderne på fotballbanen – og med like stor intensitet utmanøvrerte han dem senere på sidelinjen.

Åge Hareide har vært i offentligheten i 55 år, siden debuten som 16-åring på øverste nivå i 1970, for Hødd mot HamKam.

Men først da han dro til Molde i 1975, satte karrieren virkelig fart.

Året etter debuterte han på landslaget, 22 år gammel, i en 0-0-kamp mot Danmark i Bergen. «Noen Pelé eller Cruyff er ikke sliteren fra Ulsteinvik, men han er akkurat hva vi vil ha i laget, helhjertet innsats og et fighterhumør,» skrev VG på kommentarplass.

Det er på mange måter slik vi kjente ham i det neste halve århundret også.

Åge Hareide la aldri noe imellom, stappfull av følelser, og det er mange som har fått kjenne på temperamentet hans, i Norge, i England, i Sverige og Danmark.

Personlig har jeg fulgt ham, til og fra, fra Moldes cupgull i 1994 til Russland-VM i 2018. Jeg har vært hjemme hos ham og fått servert spesialiteten hans bacalao, jeg har fått kjenne på raseriet hans, men til slutt overtok alltid et karakteristisk smil og en varm personlighet.

Det var mange som fikk kjenne på taklingene hans også. Hareide var nådeløs mot seg selv og motspillerne, fikk 50 landskamper og den mest minneverdige er 2–1-seieren over England på Ullevaal i VM-kvaliken i 1981.

Det var en kamp for Hareide. Det smalt godt i duellene, og dagens dommere hadde fort vist ut både midtstopper Hareide og et par av de andre norske spillerne. Men på den tiden fikk de feie den store stjernen Kevin Keegan og de andre engelske stjernene utover sidelinjen med et advarende tilsnakk og kanskje et gult kort.

Hareide hadde akkurat blitt hentet til Manchester City, og den nye klubben hans fikk virkelig se hva nordmannen var lagd av. Han fikk tre sesonger i England, de to siste og beste i Norwich, alle på øverste nivå – og han var nesten mer engelsk i spillestilen enn engelskmennene selv.

I 1985, hjemme i Molde igjen, kom en av karrierens to store nedturer.

«Gråtende av banen» sto det på hele fronten til VG etter 1-5-tapet for Danmark. Der og da forsvant det norske VM-håpet, Hareide ga bort ballen på stillingen 1–0 til Norge, men lot likevel VG bli med inn på hotellrommet senere på kvelden og var like kompromissløs mot seg selv som han var mot andre: «Jeg vet at jeg er syndebukken.»

Han hadde Jostein Flo på laget og innførte Flo-pasningen lenge før Drillo. Som spillende trener var Hareide bare en seier i «finalen» hjemme mot Moss og Nils Arne Eggen unna seriegullet i 1987. Det var den største hendelsen i Moldes historie, og 0-2-tapet i Hareides aller siste kamp på banen var et av de bitreste.

Men han kom tilbake med stor kraft utenfor banen, opplevde opp- og nedturer, før han i 1994 fikk den første store belønningen. 19 år etter at han kom til Molde vant både han og klubben den aller første tittelen, etter 3-2-seier over Lyn i cupfinalen.

Det var bare en sped start på suksessen han skulle oppleve.

Året etter løftet Hareide frem Ole Gunnar Solskjær, som halvannet år etter at han debuterte i Molde som 21-åring startet et av norsk fotballs villeste eventyr i Manchester United.

Hareide reiste også ut av landet etter hvert. Først til svenske Helsingborg, som han gjorde til mestere, så til danske Brøndby, som ble mestere, og tilbake til Rosenborg, som ble mestere.

Et tiår senere reiste han til Malmö FF og tok klubben til Champions League to år på rad. Suksessen gjorde at det danske forbundet valgte å satse på en nordmann som sjef, og Åge Hareide gjenreiste det danske landslaget.

Under ham spilte danskene 34 strake kamper uten tap, han tok dem til 8-delsfinalen i VM i 2018 – der det ble straffetap mot senere finalist Kroatia – og til EM i 2020, som han ikke fikk oppleve på grunn av pandemien.

Hareide greide liksom aldri å gi seg som trener, selv om han prøvde flere ganger. Den aller siste jobben var som islandsk landslagssjef, der det ble flere tap enn seire.

Og noen nedturer hadde han selvsagt, han også.

De to og et halvt årene i Viking gikk ikke noe særlig, men aller tyngst var det nok at han ikke fikk tatt Norge til et mesterskap, selv om det var nære på to ganger midt på 2000-tallet.

Derfor var det ekstra fint at han fikk være med i Røkkes fly, til Milano, og oppleve den historiske 4-1-triumfen da Norge endelig kom seg tilbake til et mesterskap.

Åge Hareide skulle reist til USA neste sommer, snakket entusiastisk på NRK om Haaland og Ødegaard, og det var bare vondt å lese det siste store intervjuet i VG.

Mannen med den kraftfulle stemmen, han som alltid hørtes, slet med å snakke.

Men det var noe typisk Åge Hareide ved dette også.

Han gjemte seg aldri bort.

Og slik vil han alltid bli husket.