Herold

Hva skjer når en tar bort miljøveiledere på skolen, når lærere ikke har noen som helst mulighet til å steppe inn? Jeg tør ikke tenke tanken, men den kommer snikende, skriver Chatrin Leifsdatter.

Skolene har fått mindre å drifte for, igjen, det betyr at for mange skoler så forsvinner oppgaver som ikke er lovpålagte.

Jeg kommer ikke til å legge frem så mange tall, jeg er opptatt av mennesket i denne sammenhengen, men her er noen få.

• Aldri før har så mange 10-klassinger droppet ut av skolen, det koster samfunnet vårt 5 milliarder i året.
• 15-20 % av ungdommer sliter med sin psykiske helse.
• 44 % av Norges befolkning kjenner på ensomhet, en stor andel er ungdom.

Jeg oppfordrer deg som leser dette til å undersøke tall og konsekvenser, slik at du virkelig forstår alvoret av å ikke satse på, forebygge, ivareta barn og ungdom i dagens samfunn.

Jeg måtte først tørke mine egne tårer, jeg måtte rope og skrike høyt for meg selv, jeg kjente på en sorg, et sinne, en maktesløshet, men så kom kampånden min stormende på. For dette kan ikke gå upåaktet hen, jeg kan ikke være stille, selv om det kan få konsekvenser for meg personlig, det kjenner jeg akkurat nå er uviktig.

– Mer enn bare en jobb

Jeg elsker jobben min som miljøveileder, den er mer enn bare en jobb, det er en del av min identitet, den gir meg mening og økt livskvalitet. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag. Men jobben min er ikke bare glede, den er periodevis svært tøff og alltid travel. Tallene vi leser om, om utenforskap, mobbing, depresjon, skolevegring mm., det er ikke bare tall, de er hentet fra det virkelig liv. Liv som leves også her i Rana, det er som om at de som bestemmer ikke anerkjenner og erkjenner dette. Forsking taler et tydelig språk, dere må lese å ta det innover dere, dette må tas med i vurderingene.

Min jobb er i hovedsak å sørge for motivasjon inn til klasserommet og økt læringslyst. Jeg skal ha tilbud som styrker dette. Jeg har tiden nå.

*Nå blir min tid borte, fordi den ikke er lovpålagt. *

Min dag er alltid variabel, det er nye utfordringer hver eneste dag. Det er vondt og skummelt å skulle dele dette, men dere trenger å høre det. Hver eneste dag møter jeg elever som har det vondt, som mangler livslyst, som ikke finner mening i skolen, som ikke har sjans å sitte stille i et klasserom, som er ensomme, som utsettes for mobbing, som er mobbere, som ikke føler på mestring, som føler seg dumme og verdiløse, og det blir flere og flere som ikke finner veien inn i klasserommet. Vi snakker om mye mer enn at de «kjeder seg på skolen»!

For mange er det overkommelige utfordringer som vi kan møte med en samtale, en klæm og en oppfordring i gangen om å stå litt ekstra på. Dette har jeg tid til i dag, jeg kan med noen få minutters omsorg og motivasjon snu en elev som er på tur ut av klasserommet, til å få den inn igjen. I en stor klasse der en lærer er alene vil det ikke bli tid til det, eleven må bare gå, for tilbake i klasserommet sitter 20 elever til som skal ha undervisning. Eleven som vandrer i gangen vil ikke bestandig finne veien tilbake alene, å uten å bli sett og tatt vare på vil veien bli mye lengre, og noen ganger for lang.

– Ungdommer sliter mer enn før

Jeg tørker tårer og jeg tørker blod, for noen ganger er tankene på innsiden så vonde at de prøves heales på utsiden. Verden har endret seg, ungdommer sliter mer enn før, årsakene er mange. For meg i jobben min er det viktigste å se, vise omsorg, veilede både på skolen og sette ungdom og foresatte i kontakt med andre instanser som kan hjelpe dem. Ventelistene på andre instanser er enormt lange. Svaret er enkelt på det, vi har ikke nok menneskehender til å håndtere det som skjer.

*Hva skjer når en tar bort miljøveiledere på skolen, når lærere ikke har noen som helst mulighet til å steppe inn? Jeg tør ikke tenke tanken, men den kommer snikende, og jeg må våge å si det høyt, vi har ingen å miste! *

Jeg har i flere perioder hatt ansvar for Seire på vår skole, et tilbud om alternativ opplæring, som igjen har som mål å motivere elevene til økt lærelyst. Vi har jobbet i små grupper, noen ganger er vi på tur, vi snekrer og spikker, vi lager mat, men mest av alt samtaler vi.

Vi samtaler om livet! Vi jobber med økt selvfølelse, se sin egen verdi, anerkjenne forskjeller, stå opp for seg selv og andre, hvordan håndtere utfordringer, lage strategier for vonde følelser og kjenne på fellesskap.

Fordi vi har disse tilbudene så opplever vi mye mindre mobbing, vi får lettere til å følge opp både de som utsettes og de som utsetter. Dette gir økt trivsel og trygghet for en hel skole. Vi får ikke til alt, langt ifra, men vi får til mye mye mer nå enn vil vi få fremover, fordi vi blir fratatt tid, tiden som elevene må ha for å kunne mestre livet.

Store kostnader

Ungdom som ikke blir tatt vare på blir syke voksne, det koster enorme summer, men mest av alt koster det menneskeliv og livskvalitet. Jeg mener det er feil å sette grupper opp mot hverandre, for i livet er vi en symbiose. Skal vi ha mennesker som tar vare på de eldre må vi istandsette de unge til dette. Vi må vise dem i praksis hva omsorg betyr slik at de vil bli lærere og sykepleiere mm. Det blir færre og færre som tar disse utdanningene, vi skjønner hvorfor. Vi må tenke langsiktig. Nå henter vi sykepleiere fra utlandet, vil vi det skal være sånn?

All forsking viser at vennskap er det viktigste for en ungdom, så er det familie og nærmiljø. Når vi raserer skoler og lokalmiljø, blir konsekvensene at enkeltmennesker får det vanskeligere, kan vi virkelig leve med dette?

*Jeg vet at det er økonomiske hensyn å ta i dette, kanskje forstår jeg ikke nok, kanskje vil jeg ikke forstå? Jeg vet at det er prioriteringer som må gjøres, men til hvilken pris? *

Et barns livskvalitet? Et barns mulighet til å lykkes? Et barns ønske om et fellesskap? Et barns psykiske helse?

Jeg vil fortsette å kjempe for barns og unges rettigheter og behov. Jeg synes det er vanskelig, men det er enda vanskeligere å la være, for jeg ser daglig resultatet av små mennesker som sliter med å håndtere livet. For hvem skal tørker tårer, hvem skal tørke blod, hvem skal motivere, hvem skal holde rundt, hvem skal ha tid til å lytte, hvem skal lede dem inn i klasserommet?

Vi skal alle gjøre det i fellesskap, men da må vi ha tid. Vi voksne må hjelpe hverandre, men hva gjør vi når det ikke er voksne der?