Herold

Byråkrati produserer ineffektivitet, øker kostnader og gjør enkeltmenneske maktesløs i forhold til deres maktutøvelse. Videre bygger det opp en offentlig elite og lønnsadel innenfor ulike kritiske samfunnsområder som f.eks. helse og energi. Byråkratiet sluker en stadig større del av «kaka», noe vi ser igjen i kommunale budsjetter der store deler av befolkningen får svekket eller mister sine tilbud og ikke får ta del i, eller nyte goder fra den rike staten.

I programmet Debatten i NRK den 11.11.25, fikk vi et lite innblikk i hvordan situasjonen er rundt om i kommune Norge. Velferd, bygget opp i fellesskap gjennom generasjoner blir nå bygget ned, og det virker som det er lovpålagt at de svakeste gruppene tas først.

Selv om kommunene må bli flinkere til å omfordele midler i takt med strukturendringer i samfunnet, er det skapt et skille i befolkningen der store grupper føler de ikke får ta del i den enorme rikdommen til staten. Mens staten blir rikere og rikere, blir kommunene fattigere og fattigere og resultatet er kutt i opparbeide velferdsgoder og trygge rammer.

Så hva er det som skjer?

Vi har i dag et offentlig byråkrati som tilsynelatende er ute av kontroll. Data fra SSB (Statistisk sentral byrå) viser følgende endringer i antall ansatte samt lønnskostnader for offentlig forvaltning fra 2016 til 2024: (I denne perioden var det flere større kommune og fylkeskommune sammenslåinger som skulle redusere forvaltningskostnadene.)

Offentlig forvaltning. 2016. 2024. Øking.

Personer. Statlig forvalt. 296820 332820 36000

Personer. Kommunal. forvalt. 478440 520311 41870

Personer. Fylkeskom. forvalt. 44768 48900 4132

Totalt antall ansatte i offentlig forvaltning. 820028 902031 82002

Økingen i lønnskostnader for denne perioden var fra ca. 460.000 mill. i 2016 til 683.000 mill. i 2024, en øking på 223.000 mill.

Inntrykket er at byråkratiet lever sitt eget liv, isolert fra befolkningen. Store, tunge byråkratiske sektorer som helse, energi og NAV har i løpet av den senere tid demonstrert dette. Ledelsen i Helseforetakene er som offentlige ansatte blitt en ny lønnsadel og kan skilte med over 360 direktører i sine organisasjoner. I tillegg har de et ekstremt forbruk av eksterne, kostbare konsulent tjenester. Mens vi nesten daglig hører om nedskjæringer og nedbemanning på sykehus samt redusert tilbud til pasienter, hører vi ikke noe om pengemangel til Helseforetaks administrasjonen.

Ser vi videre på NAV som forvalter den største delen av statsbudsjettet, så har nå den tredje direktøren på rad fått sparken p.g.a. svikt og manglende systemkontroll. På samme måte som i ledelsen av Helseforetakene er det her spørsmål om det bare er toppen av isfjellet vi får innblikk i.

Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om systemene byråkratiet administrerer ivaretar folket og samfunnets interesser og om systemenes kompleksitet fører til at de er begynt å bli viktigere en de de skal betjene. Dessverre er det blitt slik at enkeltmennesket er maktesløs og dømt til å misslykkes i «kamp» mot byråkratiet dersom de ikke har betydelige, økonomiske ressurser i ryggen.

Byråkratiet styres av politikere, og vi har nå bak oss en valgkamp der regjeringen bevisst gikk ut å løy velgerne rett opp i ansiktet, så hvor er den politiske moralen, og hvordan skal vi som befolkning forholde oss til det de forteller og gjør.

På den ene siden deler de ut enorme milliardbeløp til bevaring av regnskog, symbolske klimatiltak, en hodeløs energipolitikk samt store beløp til ulike prosjekt i U-land der mesteparten går i lommene på korrupte despoter. Dette mens man her hjemme bl.a. ikke har penger til sikring og vedlikehold samt bygging av ny, nødvendig infrastruktur som store deler av befolkningen og næringsliv er avhengig av. Videre pålegges kommunene stadig nye oppgaver, som sammen med en «overaktiv» stats-forvalter påfører disse merarbeid som betyr økte kostnader uten at de blir kompensert. For den vanlige innbygger oppleves det at mens staten blir rikere, går det motsatt veg for kommune-Norge og tjenestene til befolkningen.

Denne utviklingen må gjøres noe med. Det er mye snakk om eldrebølgen, men den får man ikke gjort så mye med, og da må en angripe den andre bølgen, byråkratibølgen og systemene i offentlig forvaltning.

En forutsetting for et demokratisk samfunn er tillit til politisk ledelse og at befolkningen ser og føler at både politikere og byråkratiet arbeider for deres beste. Hele den offentlige forvaltning må opp til vurdering. Organisering, systemer, prosesser, lover, regler, forskrifter og vedtekter må vurderes opp mot et slags kost-nytte prinsipp.

Satt på spissen, må man i utgangspunktet se på byråkratiet som et «nødvendig onde» som påfører samfunnet kostnader. Det hjelper ikke å strø litt mer penger til de som roper høyest, Kostnadene for den offentlige driften av A/S Norge må ned og kvaliteten opp, slik at en større del av deres budsjetter kommer befolkning og næringsliv til gode.