Herold

Det som i disse dager skjer i farvannene rundt Venezuela er farlig, ikke bare for regimet der, men i høyeste grad også for resten av verden.

Barn lærer vanligvis som små at det er farlig å leke med ild. Men enkelte store barn fikk åpenbart ikke innpodet denne lærdommen i forgangen tid. En av disse er det store oppblåste barnet som for tiden holder hoff i Det Hvite hus i Washington. For hva annet enn lek med ild skal man kalle det som nå foregår i Karibien, den amerikanske styrkeoppbyggingen som mer og mer likner forberedelser til et militært oppgjør med Venezuela.

Det startet og har senere fortsatt med angrep på småbåter i internasjonalt farvann, båter som angivelig har vært på vei til USA med narkotika. Hvor mange av de drepte i disse angrepene, om overhode noen, som var narkosmuglere, får vi aldri vite. Men uansett hvem de drepte var så er slike utenomrettslige henrettelser selvsagt både moralsk forkastelige og i strid med folkeretten. Det mener alt som finnes av folkerettseksperter, kanskje med unntak for et fåtall som har solgt sin integritet til Trump og hans lakeier.

Årets fredsprisvinner Maria Machado skal selvsagt berømmes for sitt langvarige arbeid for demokrati i Venezuela, utført med en imponerende grad av mot under stor personlig risiko. Men da hun dagen etter prisutdelingen fikk spørsmål fra NRKs Tove Bjørgås om hun støttet disse angrepene, svarte hun ved å ramse opp om de mange ufyselige sidene ved Maduros regime. Beskrivelsen er det neppe grunn til å tvile på. Men det var altså ikke det hun ble spurt om. Svaret setter etter mitt syn prisvinneren, for å si det mildt, i et noe spesielt lys.

TOR DAHL-ERIKSEN, bio

At Machado ikke vil legge seg ut med sin kanskje sterkeste støttespiller er på en måte forståelig. Trump og den venezuelanske opposisjonen har felles interesser i å bli kvitt det tyranniske regimet som har tilranet seg makten etter å ha tapt valget i 2024. Men motivene harmonerer ikke. Det må da være åpenbart for alle som vil se at Trump overhodet ikke bryr seg om demokrati i Venezuela, heller ikke om demokrati noe annet sted for den saks skyld.

Etter hvert begynner et bilde å tegne seg som underbygger mistanken om at krigen mot narkotika mest har vært et skalkeskjul for ganske andre motiver, særlig etter at en oljetanker ble bordet og blokade innført mot Venezuelas oljeeksport. Det dreier seg ganske mye om nettopp olje. I et kort intervju i går (17.12) sa Trump rett ut at USA skulle ta tilbake den delen av Venezuelas oljeressurser som ‘rettmessig’ tilhører USA, men som ble ‘stjålet’ da Maduros forgjenger Hugo Chaves nasjonaliserte landets oljeproduksjon år 2007. Det skal visstnok i ettertid ha foregått resultatløse forhandlinger om kompensasjon til de amerikanske selskapene som ble kastet på dør, og det er godt mulig at myndighetene i Venezuela har vist seg urimelige. Men uansett hvordan man snur og vender på det så er det tale om Venezuelas olje, verdens største forekomster.

Det som i disse dager skjer i farvannene rundt Venezuela er farlig, ikke bare for regimet der, men i høyeste grad også for resten av verden. Noen vil kanskje si at den rettsbaserte internasjonale orden basert på FN-pakten allerede er så skadeskutt at litt mere skade ikke gjør så mye fra eller til. Det er en grov feilvurdering som kan bli skjebnesvanger. Det er sant at europeiske politikere, inkludert våre egne norske, stort sett misliker det som skjer. Men de mumler mest denne misnøyen med generelle formuleringer om at folkeretten må respekteres etc. Knapt noen manner seg opp til å gå i strupen på Trump slik vi med god grunn ikke nøler med å gjøre når det gjelder Putins brutale angrepskrig mot Ukraina. Snakk om å servere gratis argumenter til de som påpeker doble standarder, og snakk om å svikte radikalt ved ikke å stå markant opp mot en utvikling av en verdensorden der stormakter i større og større grad bare tar seg til rette etter eget forgodtbefinnende. Ettertidens dom kan bli smertefull.