Herold

I den siste tiden har vi sett at enkelte store aktører i Tromsø – med betydelige økonomiske muskler og tusenvis av medlemmer – kjøper spalteplass til kampanjer som har til formål å løfte frem egne prosjekter og løsninger, som svaret på en historiefortelling de selv har definert.

Dette er en form for påvirkning på samfunnsdebatten som bør problematiseres og diskuteres.

*Mediene er selv *tydelige på at innholdsmarkedsføring er reklame. «Vær varsom-plakaten» er tydelig på at det skal være et klart skille mellom journalistikk og reklame. Det innebærer at avisenes journalister og redaksjoner ikke har noen rolle i produksjonen av reklamens innhold. Dette gjør igjen at vi som konsumerer reklamen må være bevisst på at «ordinære spilleregler», som vi er vant med når vi leser redaktørstyrte medier, ikke nødvendigvis er fulgt.

Dette gjelder valg av kilder og vinkling, kontroll av opplysninger, samt tilsvarsretten til de som omtales i annonsene. I annonsene leser vi også kritikk av Tromsø kommune og kommunens ansatte i plan- og reguleringsprosesser. Komplekse forvaltningsmessige vurderinger fremstilles som resultat av en «nei-kultur», snarere enn av politiske vedtak, lovverk, rettssikkerhet, miljøhensyn, samfunnshensyn generelt og den helhetlige utviklingen av tromsøsamfunnet. Ansatte i kommunen fremstilles som vanskelige, negative eller prinsipielt motvillig til samarbeid og utvikling.

*Våre ansatte *gjør en krevende jobb innenfor stramme rammer. At vurderinger og konklusjoner ikke alltid samsvarer med interessene til store utbyggere eller medlemsorganisasjoner, betyr ikke at ansatte er vanskelige. Det betyr at de gjør det de er ansatt for å gjøre: de bruker sin fagkompetanse til å ivareta fellesskapets interesser.

*I et lokaldemokrati *skal alle stemmer få plass. Uenighet om planprosesser, reguleringer og kommunale vurderinger er en vesentlig del av det demokratiske maskineriet. Offentlig debatt og diskusjon er viktig.

*Når store organisasjoner *bruker sin økonomiske og kommunikative kraft til å formidle en ensidig virkelighetsbeskrivelse gjennom kjøpt annonseplass, uten rom for kontradiksjon eller faglige nyanser, skapes en skjevhet i den offentlige debatten. Den som har råd til å kjøpe seg taletid, får definere problemet, og for den saks skyld peke ut syndebukken.

*Problemet med *ensidige annonsekampanjer er ikke at kritikk fremmes. Kommunen tåler kritikk. Konstruktiv kritikk er nødvendig, og den kan absolutt være berettiget. Det er formen vi stiller spørsmål ved: Når kritikken pakkes inn som markedsføring, fratas publikum innsikten i de avveiningene som ligger bak kommunens beslutninger.

Denne type annonser bidrar til at den demokratiske samtalen reduseres til slagord, hvor store aktører får muligheten til å påvirke opinionen uten at de står i samme krav til åpenhet, begrunnelse eller etterprøvbarhet som kommunen og andre offentlige aktører.

*Når kritikken *også rettes mot ansatte, kunne det vært fristende å spørre hvorfor annonsørene, Bonord og Coop, velger å ta dette grepet. Men viktigere, om de har reflektert over hvordan det påvirker både de ansatte som omtales, så vel som klimaet i samfunnsdebatten? Tromsø har flere tusen ansatte i offentlig sektor. Det være seg kommunen, sykehuset, fylket, universitetet, og en rekke andre offentlige aktører. I tillegg til å være offentlig ansatte, er dette innbyggere, medlemmer, kunder og mye mer.

*Hvor går grensen *for hvilken omtale vi som samfunn skal akseptere at ansatte utsettes for i annonser og debatter? Går den mellom offentlig og privat sektor, mellom stat og kommune eller mellom fylkeskommunen og kommunen? Eller kan vi være enige om at en slik grense er et kunstig skille? Kan vi dele en felles ambisjon om at vi i samfunnsdebatten, og i vår omtale av hverandre lar oss inspirere av verdiene til Bonord og Coop ved at vi «[…] viser respekt for hverandres forskjeller» og «viser omtanke for mennesker […]»?

Vi skal ha rom for uenighet. Vi skal ha rom for konstruktiv kritikk. Et åpent og godt debattklima bygger tillit, og det styrker medvirkning og involvering. Det er en essensiell del av et levende lokaldemokrati. Tromsø er tjent med en ryddig og opplyst offentlig samtale hvor alle har anledning til å bli hørt – ikke bare de som har råd til å kjøpe seg plass.