Herold

Jeg mistenker nå at fotball er samfunnsnyttig på flere måter enn det jeg tidligere har forstått.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=380498

Jeg er ikke interessert i fotball.

Så godt som alle mine venner og bekjente er det. Og jeg har slitt med å begripe det. Hvordan fansen kan bruke mange tusen i året på billetter, hatter, sjal og reiser for å se laget sitt spille.

Hvorfor fotball er verdens største sport. For den er det.

Kanskje er det fordi spillet ligner så mye på samfunnet ellers. Spesielt nå som alle fronter er blitt så harde.

*To lag. *Som supporter er du enten for eller imot. Ingenting imellom.

Det er lett å forstå. Klare regler.

Dommeren er på banen. Han er sjefen, med all makt til å dele ut straff til de som bryter loven.

Alt dreier seg om å score flest mål.

Det er lettest hvis du samarbeider med andre.

Som i samfunnet ellers er det plass til både homohets og rasisme – det motarbeides, men spillerne opplever det stadig vekk.

Og som i samfunnet ellers finnes det bråkmakere.

Dem som bare er ute etter å lage kvalm. Som slåss og lager spetakkel.

Det er vel ikke bare jeg som synes det er ubehagelig å treffe drita fulle, frekke fotballfans, mer eller mindre påkledd med flagg, på fly eller kollektiv transport – hvor de brøler lagets kampsang tolv ganger på rad.

Jada. Jeg skal komme til poenget. Snart.

*Min sønn spilte fotball som liten. *

Jeg var fotballmamma og elsket å heie på lilleputtene. I pausen vanket det hotdog fra termos og hjemmelaget sjokoladekake.

Dette var en fin opplevelse, takket være ildsjeler som alltid var på dugnad. Folk som brant for sporten og samhold og ryddet baner og bygde benker uten å få betalt. Brukte alle helgene sine til å kjøre og bringe unge fotballspirer til cuper og treningsleirer.

De frivillige.

For det er her alt begynner – ikke sant? Med hjertet.

Norge har et enormt mangfold av frivillige organisasjoner, omtrent 100.000 innen idrett, kultur, humanitært arbeid, helse, internasjonale hjelpeorganisasjoner og miljø.

Det er kanskje en fallitterklæring at et så rikt land som Norge er helt avhengig av gode sjeler. Uselviske sjeler som brenner for fellesskap og troen på at det beste i livet får vi til – sammen.

Denne kjærligheten er det som får fotballen til å spire i Norge. Grasroten. Men med tiden blir denne kjærligheten til hard valuta.

For fotballen forlater koselige klubbhus og små cuper hvor det å delta er viktigste, og hvor små gutter og jenter har bygget opp selvtillit og kameratskap. Den blir en gedigen pengemaskin.

Toppfotballen genererer enormt med penger i hele verden. Reklamer, øl, TV-sendinger. Fotball er penger og politikk. Det var vel ikke bare meg som ristet på hodet av Trump som fikk fredspris av Fifa.

*Men jeg mistenker *nå at fotball er samfunnsnyttig på flere måter enn det jeg tidligere har forstått.

Er man enslig eller ensom er jo fotball helt genialt.

Det er ingen sak å gå alene på en kamp. Å brøle ut sin fortvilelse eller opphisselse. Lette på trykket. Eller å rusle innom fotballpuben. Du treffer alltids noen som deler dine interesser, og det er alltid noe å snakke om – til og med hvis man skulle befinne seg i en fremmed by.

Jeg vet dette, for jeg har prøvd.

Folk legger fra seg mobilene og møter blikket ditt. Noen ganger er blikket sløret av tårer eller øl men likevel.

Her er kjærlighet og kroppskontakt.

*Jeg må innrømme *at det er et uvant – om enn hyggelig – skue å iaktta heteroseksuelle menn som ellers viser lite følelser, plutselig danse, synge og gråte sammen. Og klemme hverandre. For her er en av få arenaer hvor det er lov – ja, nesten forventet – å vise sterke følelser.

Og da er vi tilbake der alt begynner.

Med kjærlighet og fellesskap.

Det er begynnelsen på alt vi mennesker setter pris på.

Å stå arm i arm når faren truer og bli hjulpet opp av sidemannen når du faller. Å reagere og si ifra når du mener en spiller er blitt urettferdig dømt.

Poenget?

*At verden trenger kjærlighet. *

Mer enn noensinne. Men folk flest synes det er kleint å snakke om.

Kjærlighet. Kleint. Det er lettere å snakke om fotball.

Uavhengig av kjønn, legning, etnisitet eller sosialt ståsted, det er en kjærlighet som «alle» forstår.

Hvis vi nå bare kan huske å minne hverandre på at det er der alt begynner – så er vi kanskje ikke fortapt likevel.