Herold

Fylkespolitikerne avlyser drømmen om en hurtigbåt mellom Hamar og Gjøvik. Det er et klokt valg. Fem års utredning er mer enn nok.

Tanken om at innbyggere og tilreisende som suser over fjorden med kaffekoppen i hånda og blikket mot Skreiafjella, er naturligvis fristende. Den er urban, den er moderne.

Problemet er bare at folk flest i Innlandet ikke bor på en bryggekant. De bor langs en fylkesveg som i altfor mange tilfeller ligner mer på et vaskebrett enn en moderne transportåre.

En båtforbindelse kunne skapt noe «flyt» i deler av Mjøsområdet – snarere enn å løse de grunnleggende utfordringene folk møter i hverdagen. Det er et godt prinsipp å bruke fellesskapets midler på tiltak som gagner flest mulig, og behovet for bedre veger og kollektivtilbud veier tyngst.

Vi løser ikke mobilitetsutfordringene i Innlandet med enkeltprosjekter som kun gagner de få. Det er fremdeles milevis igjen til hyppigere togavganger, et bedre korresponderende bussnett og fylkesveger hvor ikke skolebussen må svinge unna telehiv for å få barna trygt frem.

Det handler om prioriteringer i en tid der hver krone må snus. Vi har en fylkeskommunal infrastruktur som skriker etter vedlikehold. Vi har bruer som må sikres etter ekstremvær, og vi har en skolestrukturdebatt som river i lokalsamfunnene. I det bildet blir en subsidiert hurtigbåt for de få en luksus vi rett og slett ikke kan ta oss råd til.

Gudbrandsdalen og resten av fylket trenger politikere som tør å si nei til det som er «kjekt å ha», for å sikre det vi må ha. Bussen må gå, vegen må holde, og brua må stå.

Fylkeskommunens beslutning gir mer penger til å ta igjen det enorme vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegene og øke trafikksikkerheten.

Satser på fylkesvegene, kutter ut hurtigbåt på Mjøsa