Herold

Jeg flyttet hjem i mars, etter litt over tjue år borte. Det var ingen stor fortelling knyttet til det. Ingen dramatikk. Det var bare en følelse av at jeg ikke lenger hadde noe å hente der jeg var, og at det var her jeg måtte være nå.

Å komme tilbake til Steinkjer etter så mange år er ikke først og fremst nostalgisk. Det er mer avslørende. Man ser muligens til tider hva som faktisk fungerer – og hva som ikke gjør det. Man legger også merke til det man har sluttet å snakke om, kanskje fordi det er blitt for komplisert, eller fordi det ikke finnes enkle svar.

Dette året har vært krevende for kommunen. Økonomien er stram, og det gjør noe med samtalen. Beslutninger tas som mange opplever som tap, uansett hvilken side man står på. I noen saker har frontene blitt harde. Ikke fordi folk vil hverandre vondt, men fordi det handler om livene deres. Om barn, arbeid og tilhørighet. Når det settes i spill, blir det vanskelig å holde avstand.

Det forstår jeg godt.

*Noe av det *som likevel har blitt tydeligst for meg etter at jeg flyttet hjem, er hvordan vi noen ganger snakker som om Steinkjer enten er et prosjekt som må reddes – eller et sted som allerede har spilt ut mulighetene sine. Begge deler er forenklinger. Og begge gjør noe med hvordan vi møter hverandre.

Jeg har bodd mange år på Østlandet, som en del av storbylivet, i et tempo der man sjelden merker stedet man bor før noe slutter å fungere. Hverdagen går raskt, effektivt. Avstanden mellom folk er større, selv når man bor tett. Det er lett å forsvinne inn i sitt eget liv, sitt eget løp. Stedet bærer seg selv. Noen andre tar ansvar.

*Her er det *annerledes.

*I Steinkjer – *her vi bor – merkes ting raskere. Når noe ikke fungerer, blir det synlig. Når noen vil noe, blir det lagt merke til. Avstanden mellom beslutning og konsekvens er kort. Mellom ord og reaksjon. Det gjør diskusjonene mer krevende, men også mer virkelige. Man kan ikke trekke seg unna på samme måte. Man må stå i det.

*Som leder i *Steinkjer Næringsforening møter jeg bedrifter som sjelden snakker i store ord. De snakker om hverdagen. Om hvorvidt prosesser tar for lang tid. Om det er mulig å planlegge. Om det finnes folk å ansette. Om det fortsatt er fornuftig å satse her, når mye er uavklart.

Mange av disse bedriftene kunne valgt annerledes. De har kompetanse og muligheter som ville fungert andre steder. Likevel blir de. Ikke fordi det er enklest, men fordi det er her livene deres er. De møter de samme menneskene på butikken som de møter i møterom. Det skaper en annen type ansvar. Man kan ikke skyve konsekvensene fra seg.

*Steinkjer kommune henger *sammen på måter som ikke alltid lar seg forklare gjennom planer og strukturer. By og bygd er ikke motsetninger, men deler av den samme hverdagen. Det som svekkes ett sted, får konsekvenser et annet – ofte senere, ofte sterkere enn man hadde trodd.

*Likevel snakker vi *ofte som om hvert valg kan tas isolert. Som om man kan spare seg til framtid. Som om summen av riktige vedtak automatisk gir et levende sted.

*Jeg er ikke *sikker på at det fungerer slik.

Det som gjør at folk blir, flytter hit – eller velger å gi opp – handler sjelden om én beslutning. Det handler om stemning. Om hvordan initiativ blir møtt. Om det finnes rom for å ville noe før alt er ferdig utredet. Om uenighet tåles, eller mistenkeliggjøres.

Jeg har sett steder der folk gradvis lærer seg å vente. Vente på bedre tider. Vente på avklaringer. Vente på at noen andre skal ta ansvar. Det skjer ikke brått. Det skjer stille. Og når man først oppdager det, er det ofte langt vanskeligere å snu enn man trodde.

*Når året går *mot slutten tror jeg Steinkjer trenger færre ferdige svar, og litt større vilje til å bli stående i det som ikke er avklart. Mindre behov for å vinne diskusjoner, mer ansvar for retningen vi faktisk er en del av og kanskje mer i hvordan vi møter hverandre videre. Med litt større frykt for stillstand enn for å gjøre feil.

Steinkjer blir ikke ferdig neste år heller. Og det er kanskje helt greit

*Jeg flyttet ikke *hjem fordi Steinkjer er ferdig. Jeg flyttet hjem fordi det fortsatt betyr noe hva vi gjør her – og hvordan vi gjør det.

Å komme hjem er ikke det samme som å være fornøyd. Det er et valg om å bli værende – også når det er krevende.

Og kanskje er det akkurat der utvikling faktisk begynner.