Herold

– Når livet gjør vondt, kan du snakke med oss, skriver Turid Spilling.

«Hånden min er tom der du pleide å holde den.» «Jeg har så mye på hjertet, men ingen å fortelle det til.» «De glemte å invitere meg. Igjen.»

Dette er ekte meldinger fra unge som tar kontakt med Kirkens SOS sin chattetjeneste. Ordene vitner om hvor smertefullt det kan være å stå alene med vanskelige følelser. Hver dag ser vi hvor avgjørende det er å møte et medmenneske når livet føles vanskelig.

For mange er tastaturet en tryggere vei inn i samtalen enn å bruke stemmen. Unge deler tanker de aldri har våget å si høyt: Om ensomhet, psykisk smerte og altfor ofte om selvmordstanker.

Hvordan kan dette skje i et av verdens tryggeste og rikeste land?

I en tid der vi er konstant koblet på, erstatter skjermer det som tidligere foregikk ansikt til ansikt. Vi går med hver vår underholdningsmaskin i hånden. Vi chatter, snapper, poster og liker. Men bakom alle skjermene sitter et rekordhøyt antall mennesker og føler seg ensomme.

Teknologien knytter oss sammen, på bekostning av fysiske møter. Vi kan følge hundrevis av mennesker uten å kjenne en eneste en. Vi sender emojier, men savner øyekontakt. Vi får likerklikk, men mangler nære samtaler.

Vi er skapt for fellesskap med andre. Det er like nødvendig som mat og drikke. Forskning viser at langvarig ensomhet er minst like skadelig som røyking og høyt alkoholforbruk.

Som leder i Kirkens SOS Borg ser jeg dette på nært hold. I fjor mottok Kirkens SOS 280 000 henvendelser – på telefon og chat. 21 400 av dem kom via chat, og tre av fire som skriver til oss er under 30 år. Vi snakker med barn helt ned i tiårsalderen. Bak tallene ligger ekte liv, ekte fortvilelse – og et sterkt ønske om å bli hørt.

Bak høye tall er det fortvilelse og ensomhet – som deles med oss.

Over tusen frivillige gjør en uvurderlig innsats. Likevel klarer vi ikke å besvare alle som tar kontakt. Behovet for flere frivillige er akutt.

Ifølge SSB opplever én av fem nordmenn alvorlig ensomhet. Blant unge er tallene særlig høye.

Ensomhet er ikke først og fremst et individuelt problem. Det er et samfunnsproblem.

Skolen må lære barn å bygge vennskap, ikke bare ferdigheter. Arbeidslivet må skape kultur for inkludering, ikke bare effektivitet. Fellesskapsarenaer må finnes for alle – også for dem som står utenfor.

Og vi må snakke mer om de eldre.

Mange eldre forteller oss at hverdagen er stille, at dagene mangler mening. Hvis vi ønsker et samfunn der mennesker kan eldes verdig, må vi sikre møteplasser, fellesskap og muligheter til å bidra. Menneskeverd handler også om å bli inkludert – gjennom hele livet.

Til syvende og sist handler dette også om deg og meg:

Et smil. Et hei. Et «skal vi ta en kaffe?»

I Kirkens SOS vet vi at en samtale redder dagen for mange. Og livet for noen.

Ensomhet er en varsellampe. Den forteller oss at fellesskapet ikke fungerer godt nok. Ansvaret ligger ikke hos enkeltmennesket, men hos oss alle – i politikk, skole, arbeidsliv, nabolag og relasjoner. Fellesskap skapes ikke i planer og strategier alene, men i måten vi møter hverandre på.

Vi må våge å se hverandre.

Du skal ikke måtte kjenne at hånden din er tom – der noen pleide å holde den. Du skal ikke måtte lengte etter et medmenneske å snakke med.

Når livet gjør vondt, kan du snakke med oss. Og vi i Kirkens SOS lytter. Hele døgnet. Hele året. Hele jula.

Når vi mister de som bygger Norge