Herold

Folk som har samme bakgrunn som jeg, som er vokst opp i et bedehusmiljø, har trolig fått med seg mange beskrivelser av forskjellen på himmel og helvete. Den beste jeg har hørt, er denne: I himmelen står franskmennene for maten mens engelskmennene dirigerer trafikken. I helvete er det motsatt: Der passer franskmenn trafikken mens engelskmennene lager mat.

I forrige uke fikk jeg en forsmak, bokstavelig talt, på helheimens saler. Jeg smakte nemlig for første gang engelsk fruktkake. Jeg har tenkt at det ser litt spennende ut, nærmest eksotisk. Det mest eksotiske med fruktkaka, var den deilige følelsen av å endelig ha klart å spise opp min del av galskapen og vite at lidelsen var over.

Sånn sett forstår jeg at fruktkake for noen hører julen til. For julen er vitterlig en høytid for de mest aparte tradisjoner, både når det gjelder å utsette smaksløkene og andre sanser for de villeste inntrykk. Og engelskmennene er ikke alene om å gjøre de rareste ting. Jeg klarer stort sett å styre unna å spise disse butikkbakte pepperkakene som står overalt og som er så tørre at de kan selvantenne. Lutefisk kom som kjent til ved et sprengningsuhell, men hver sin smak. Vikingene på sin side, de ofret en gammel, trevlete sau til sine guder. Da sauen var for seig selv for gudene, tok vikingene det som var igjen av sauen som ikke hadde brent opp, la det i bløt og spiste det som pinnekjøtt.

Og slik kan vi fortsette, med litt mindre forsøk på ironi. I desember i år har jeg vært noen turer til Oslo og fått observere ordentlig julestress. En stor del skjønner ikke hvorfor man holder på slik. Det blir vel jul, uansett hvor mange gaver man klarer å få i hus og hvor mye gløgg man klarer å helle i seg?

Samtidig er det noe fint med alle disse tradisjonene, med julebord, pepperkakebaking og hva det skal være. I høst har jeg opplevd alvorlig sykdom i min nærhet, og da får plutselig tradisjonene ny verdi. Selv om man kunne klart seg like godt med mye mindre stress, er det noe fint og trygt med å gjøre det man alltid har gjort.

Jeg er glad for at det fremdeles er mange som har som tradisjon å gå i kirka i julen, for å få med seg julestemningen og noen ord om julens viktigste budskap. Selv om jeg leser juleevangeliet i kirka på julaften, gjør jeg det også ved middagsbordet hjemme mest fordi farfar gjorde det. Om det får meg til å tenke mer på farfar enn på Jesus, hva gjør vel det?

Julen er på sitt fineste når den skaper minner. Heldigvis har jeg ingen minner knyttet til smaken av engelsk fruktkake.