Herold

Den årlige debatten om skolegudstjenester er i gang og de skolearrangerte gudstjenestene presenteres som en uerstattelig del av norsk kultur

Det er ingen tvil om at kristendommen har satt sine spor i norsk kultur og historie, og at dette skal være en del av undervisningen. Likevel er dette ingen grunn til å kunne drive forkynnelse i skoletiden.

Med forkynnelse menes ikke undervisning om religion, men deltakelse i religiøs praksis. En skolegudstjeneste inneholder blant annet salmesang, noe som er en form for forkynnelse. Salmetekstene uttrykker og formidler tro og oppmuntring om Gud og kristne verdier, ikke bare for den som synger, men for den som lytter også.

I en VG-artikkel forteller trebarnsmoren Jannicke Almenning at hun reagerte da hun i år måtte skriftlig godkjenne at barna hennes skulle få delta på julegudstjeneste. Endringen gjør Norge «enda mer kulturløst», og at «det er oppsiktsvekkende at dette skjer i et land som har bygd hele kulturen sin på kristne tradisjoner», forteller Almenning i en TikTok-video, ifølge VG-artikkelen.

De som er imot avviklingen av skolegudstjenester bruker ofte lignende argumenter som Almenning. Problemet med argumentasjonen er at den bygger på en misforstått og ensidig historiefortelling.

Å si at Norge har bygd hele kulturen sin på kristendommen er misvisende, og rett og slett usant. På Store norske leksikon sin artikkel om jul opplyses det om at før kristendommen kom til Norge, var det allerede utviklet en norsk kultur som inneholdt norrøn mytologi og tradisjoner. Blant disse tradisjonene finner vi jul, en feiring av midtvinter og nyttår. Den typiske julematen vi ser på bordet i dag, som ribbe, pinnekjøtt eller risgrøt, er en tradisjon som også stammer fra norrøn tid.

Å fortsatt hevde at kristendommen alene utgjør norsk kultur, når man har tilgang på slik kjent fakta fra sikre kilder, overser at Norge ble tvangskristnet og at mye av vår «kulturelle jul» ble formet lenge før kirken fikk makt.

Å framstille seg som opptatt av å ivareta norsk kultur, samtidig som man ignorerer alt som ikke har med kristendommen å gjøre, kan gi inntrykk av at formålet ikke først og fremst er kultur, men forkynnelse. Mange motstandere av avskaffelsen av skolegudstjenester mener vi må være stolte over at vi er et «kristent» land, men hva er det å være stolt av?

Norgeshistorie.no tar for seg perioden der Norge blir kristnet. Her står det at Norge ble brutalt tvangskristnet, og «De som nektet, risikerte å bli torturert og drept eller å miste eiendommene sine.».

Norge er ikke et kristent land av egen vilje basert på de ‘fine verdiene’ kristendommen står for, så hvorfor later vi som at dette er tilfellet?

De som utelukker de negative sidene med den kristne kulturen i Norge for å styrke sitt standpunkt, er ofte de samme som mener at å lære barn om norsk kultur er svært viktig. På skolen lærer vi elever om vikingtiden og alle de forferdelige tingene, som voldtekt og drap, som var en viktig del av denne perioden. I undervisningen om kristendommens historie i Norge, har jeg derimot opplevd en tabupreget formidling av de negative sidene ved denne delen av Norges historie.

Heldigvis har vi nå religionsfrihet i Norge, men denne rettigheten motarbeides når noen fortsatt mener at julegudstjenester i skolen skal være obligatoriske. Skolen har et faglig ansvar for å undervise objektivt om religion, tradisjoner og kulturhistorie. Det gjøres best i klasserommet, ikke gjennom deltakelse i en religiøs seremoni.

Å lære om den kristne delen av julehøytidens historie og hvordan dette har preget den norske kulturen, krever ikke salmesang og velsignelser. Uansett hvor koselig og tradisjonell en gudstjeneste er, er det fortsatt en innbydelse til tro. Per nå er det valgfritt å delta på en skolegudstjeneste, og ifølge Oppll. §14-6 har de som ikke vil delta et krav på et likeverdig alternativt tilbud. Disse alternativene er dessverre ikke likeverdige. Mange unge opplever sosialt press, stigmatisering eller utenforskap når valget faller på alt annet enn kirken.

Jeg var selv en av de som ikke deltok på skolegudstjeneste, og mens de andre i klassen hadde brukt dagen sin på sang og spising av pepperkaker i kirken, hadde jeg sittet alene i klasserommet en hel dag og gjort oppgaver. Når unge opplever slik forskjellsbehandling fordi de ikke har lyst til å delta i en religiøs seremoni, kan de føle at det de tror på er feil, og heller later som de tror på Gud for å ikke bli utstøtt av gruppen. Når barn og unge får et slikt press på seg, kan vi egentlig da si at vi har religionsfrihet i Norge? En tradisjon som skaper en slik forskjellsbehandling, kan ikke forsvares som inkluderende.

Det finnes heller ingen skoletilbud som gir elevene muligheten til å lære om julefeiringens ikke-kristne kulturelle sider via praksis. Kun kirken får formidlet julens innhold i praksis. Dersom dette virkelig var et spørsmål om kultur, burde skolen like gjerne ha samarbeidet med kulturhistoriske sentre eller humanetiske organisasjoner for å gi et bredere bilde. Men dette er ikke et spørsmål om kultur, det er et forsøk på å tviholde på kristendommen.

Norsk kultur er ikke så skjør at den faller sammen uten en obligatorisk kirkegang i skoletiden. Hvis vi virkelig ønsker at barn skal få røtter, kunnskap og respekt for tradisjonene som formet Norge, bør vi snakke om hele historien, ikke bare den som foregår innenfor kirkens vegger.