Herold

Kommunene er ryggraden i den norske velferdsstaten.

Som vi har blitt fortalt altfor mange ganger, står hele Kommune-Norge ved et demografisk brytningspunkt. I år er det 80 år siden 2. verdenskrig tok slutt, og i årene som kommer vil vi få en stadig større andel av befolkningen med hjelpe- og pleiebehov.

Med det som bakgrunn tyder alt på at behovet og etterspørselen etter helse- og velferdstjenester i samfunnet vil øke i årene som kommer.

Det vil kreve penger, men først og fremst arbeidskraft.

Likevel hviler det et premiss i den nasjonale debatten om at vi ikke skal flytte arbeidskraft fra andre deler av samfunnet og næringslivet for å håndtere den økte etterspørselen etter tjenester innen helse og velferd.

For å sette det på spissen, tror jeg vi fremover tvinges til å spørre oss: Skal vi bruke arbeidskraften til å re opp senger på hotellene – eller på sykehjemmet? Skal bussjåførene kjøre folk til jobb – eller turister på nordlyssafari? Og skal vi guide turister gjennom vintermørket – eller barna gjennom oppveksten?

Om vi vil at det offentlige fortsatt skal være en garantist for gode og likeverdige helse- og velferdstjenester, tror jeg vi må ta en større og mer prinsipiell diskusjon i dette landet om både skatt, lønnsnivå i velferdsyrkene og hvordan vi vil bruke arbeidskraften i årene som kommer. Om vi eller regjeringen vil det eller ikke, tror jeg flere kommer til å jobbe med helse- og velferdstjenester i årene som kommer. Skal kommunene garantere for likeverdige tjenester, må de rustes for de utfordringene vi står overfor.

Som vi har fått nok eksempler på gjennom både media og administrasjonen i høst, vil disse ytterligere kuttene i budsjettet få konsekvenser for alt fra nivået på tjenestene, saksbehandlingstid og om vi klarer å ta vare på infrastruktur som bygg, veier og idrettsanlegg.

Jeg håper det budsjettet vi foreslår nå lar seg realisere, men jeg frykter det blir både vondt og vanskelig.

Jeg tror også vi bør forsøke å enes om en langsiktig investeringsplan i kommunestyret. Opplevelsen herfra er at de store investeringsprosjektene lever sine egne liv, og at både politikere, administrasjonen og innbyggerne kunne hatt godt av en større forutsigbarhet for om vi skal prioritere Kvaløya BOV, ny Tromsdalen skole, ny Tromsøhall, Kulturkvartalet eller alt annet vi ønsker oss av gode formål.

Uavhengig av hvor mye eiendom vi klarer å selge unna, er det åpenbart at vi ikke har råd til alt dette.

Derfor håper jeg vi i 2026 også kan ta en større debatt om hvilket gjeldsnivå vi kan tåle, og hva vi skal prioritere av investeringer de neste årene.