Herold

Vi har et godt land å bo i – kanskje verdens beste – men vi tar ikke innover oss at vi «spiser opp» samfunnsstrukturen innenfra, og det i hurtigtogsfart.

Vi har etablert en byråkratimodell som i praksis er et massivt hinder for nyetableringer, verdiskaping og bo- og blilyst. For å bruke politikerspråket: Dette er ikke bærekraftig.

Vi er 5,6 millioner innbyggere bosatt i et langstrakt land, der rundt 94 prosent av arealet er ubebygd, ifølge SSB. Likevel skapes det et bilde av at Norge bygges ned i et tempo som truer naturen overalt. NRK har kjørt kampanjer som viser de mest grelle eksemplene – inngrep som trolig aldri burde vært gjennomført. Men dette er unntakene, ikke regelen.

I distriktene plages vi ikke av nedbygging av natur. Vi plages av å få lov til å leve, bo og utvikle lokalsamfunnene våre. Vi eldes som befolkning – raskere i distriktene enn i byene. Vi blir stadig færre hender som skal ta vare på stadig flere eldre. Elevtallene går ned, og vi må trolig legge ned skoler for å ha ressurser til helse og omsorg. Skal vi møte denne utviklingen, trenger vi ny giv, positiv tenkning, nyetableringer og verdiskaping.

I dette bildet er det forstemmende å se hvordan vår egen forvaltning forsterker den negative utviklingen.

Noen eksempler:

Statsforvalteren nedlegger forbud mot å bygge to bolighus på Mærvold fordi 135 m² LNF- areal – 0,3 milliontedel av øyas areal – må omdefineres til bolig. På Mærvold, med kanskje 15 fastboende. Det er vanskelig å ta inn over seg.

Samtidig bygger staten ny Hålogalandsvei, der titusenvis av dekar bokstavelig talt legges i grus, og landskapet ødelegges for all framtid – for å spare 20 minutters kjøretid. De fleste av oss aksepterer dette, på sett og vis. Men da må det være lov å stille spørsmålet: Hvorfor er 135 m² brakklagt areal på Mærvold, ytterst i utkanten, for mye – når formålet er bolig?

Et annet eksempel:

Etter omfattende dialog og flere innspill fra Statsforvalteren i en reguleringssak for et område avsatt til fritidsboliger, blir planene korrigert og tilpasset. Kommunestyret vedtar planen, mot én stemme. Så, kvart over tolv, kommer Statsforvalteren og tilsidesetter hele vedtaket. Utbygger har kjøpt arealer, brukt millioner på planlegging og utredninger – for et område som i kommuneplanen er avsatt til fritidsbebyggelse. Likevel sier «sjefen på et kontor i Bodø» nei, og krever enda mer utredning om naturmangfold for 80 dekar, tilsvarende 0,2 promille av øyas areal. Utredningene som allerede foreligger, er omfattende. Likevel er det ikke nok.

Vi har mange flere slike eksempler.

Nybyggingen i Vestvågøy er nærmest stoppet opp. Regjeringen har som mål å legge til rette for 130 000 nye boliger de neste fem årene – som for Vestvågøy tilsvarer rundt 270 boliger.

Det framstår, som mye annet fra det holdet, som symbolpolitikk. Boligbyggingen stopper av én hovedårsak: Byråkratiet tar livet av investeringslysten.

Boligbygging forutsetter at noen legger til rette – og at det finnes kjøpere i andre enden. Svikt i ett av disse leddene, enten gjennom usikkerhet, høye kostnader eller manglende forutsigbarhet, og alt stopper opp. Det er så enkelt at det nesten er pinlig å måtte skrive det.

Vi har fått våre egne regelryttere, der firkantet tolkning av paragrafer legger gode tiltak i grus. Arealplanen blir viktigere enn formålet. De er, som Statsforvalteren, ofte mer katolske enn paven.

Vi – nasjonen og myndighetene – har lagt Kommune-Norge i tvangstrøye. I en forsiktig erkjennelse av problemet vedtok Stortinget i vår at Statsforvalteren skal legge særlig vekt på kommunale vedtak når de vurderer å overprøve dem. Effekten så langt: null.

Kommunalministeren sendte i september ut et brev med tittelen «Felles innsats for økt boligbygging», der byråkratiet ble oppfordret til å være mindre byråkratisk. Effekten så langt: null.

Til tross for at nesten alle stortingsrepresentanter har bakgrunn fra kommunestyrearbeid, virker det som om noe viktig har gått tapt på veien. De forstår ikke lenger Kommune-Norge – der folk faktisk bor.

Hva gjør så regjeringen? Jo, den oppretter en ny kommisjon for å se på hvordan styringstrykket mot kommunene kan reduseres, med et sekretariat fullt av byråkrater. Byråkratiet har sin egen tyngdelov: Det støtter seg selv, legger på nye lag av forvaltning, som igjen skal administreres og kontrolleres. De blir sine egne viktigste oppdragsgivere.

Det hevdes fra venstresiden i Vestvågøy-politikken at vi i posisjon bryter loven og lovens intensjon når vi sier ja til dispensasjoner. Det gjør vi ikke. Vi tolker loven til beste for dem som vil noe. Jeg velger å tro at intensjonen bak plan- og bygningsloven, særlig § 19-2, ikke har vært å kvele initiativ, gjøre planlegging unødvendig dyr og innføre plankrav som om vi bodde i New York. Likevel er det slik loven praktiseres og oppleves i dag.

Regjeringen fikk sitt budsjett for 2026 i havn etter harde forhandlinger, der SV nesten brøt på Gaza og Oljefondet, mens MDG fikk gjennomslag for å etablere nok en kommisjon – denne gang for å fase ut vårt viktigste økonomiske smøremiddel, oljenæringen. Ingen satte hardt mot hardt for reelt å styrke kommuneøkonomien.

Resultatet for Vestvågøy ble skarve ekstrainntekt 6,8 millioner kroner, mens omstillingsbehovet er på rundt 100 millioner – forholdsmessig det samme for hele Kommune-Norge.

Da avslutter jeg der jeg begynte: Hvem bryr seg egentlig om Kommune-Norge?

God jul.