Herold

Mandag 15. desember 2025 satt Sandnes kommunestyre i timevis og behandlet Handlings- og økonomiplanen 2026–2029. Styringsdokumentet som avgjør prioriteringer i skole, helse, byutvikling og velferd de neste årene.

Likevel gir mediedekningen inntrykk av at den offentlige samtalen ble redusert til to «øyeblikk». Først en symboltung fortelling om svart/helsvart fra Heidi Bjerga (SV), deretter en nokså snever vurdering av at økonomiske endringer ikke var «på plass» før møtet, illustrert med bilde av ordfører og varaordfører. Det er helt legitimt å skrive om både stemninger og enkeltsaker. Men når dette blir hovedbildet, forsvinner det viktigste. Fakta, proporsjoner og oversikt.

Til Sandnespostens forsvar kom det faktisk en artikkel dagen etter. Den hadde Ap-lederen avbildet, og en litt høytidelig innpakning med juleevangelie-metaforer. Greit nok, det er bedre enn ingenting, og det er lov å bruke form og språk for å gi en sak nerve. Men det er også talende at dette er det avisa ender med etter å ha «sovet på» den største politiske saken denne dagen. Når dekningen handler om «juleevangeliet», svarte kjoler og fargerike smykker, blir det vanskelig å ta samtalen videre. For hva handlet dagen egentlig om? Hvem stemte hva og hvorfor? Hvordan henger beslutningene sammen med prioriteringene i økonomiplanen? Uten slike svar reduseres politikken til et sportsreferat. Vinnere og tapere kåres, mens det vesentligste uteblir. Ansvar, vurderinger, begrunnelser og konsekvenser.

Det er ikke bare et journalistisk stilvalg. Det har dessverre en demokratisk kostnad.

Det mest oppsiktsvekkende ved budsjettprosessen i Sandnes denne høsten er ikke fargevalg eller pirk på formaliteter. Det er at et bredt borgerlig flertall samlet seg om et felles budsjett. Seks partier og tre uavhengige gjorde at 34 av 49 representanter sto bak denne økonomiplanen. Det er en politisk realitet som legger føringer for hele styringen av byen, og som fortjener en langt grundigere forklaring til innbyggerne. Og tar man seg bryet å se denne økonomiplanen i sammenheng med de to forrige planene, så vil man finne en rød tråd som nå er blitt til en blå tråd.

I en kommune der saksdokumenter er offentlige og innsyn er vanlig, bør lokaljournalistikken bruke musklene sine på det den er viktigst til:

• forklare hva som faktisk ble vedtatt
• synliggjøre hvem som tok ansvar for hva
• vise tallene og avveiingene, ikke bare retorikken
• gi innbyggerne et kart over de andre sakene som også ble behandlet samme dag, ikke bare utvalgte dramapunkt som samler klikk

Kjernen er enkel. Når kommunestyret bruker en hel arbeidsdag på beslutninger som vil merkes i barnehager, skoler, helse- og omsorgstjenester og lokalsamfunn, må det være rimelig å forvente mer enn to fortellinger som først og fremst lever av overskriftens dramaturgi.

Debatten om handlings- og økonomiplanen var i seg selv et referat verdt. Dette var et overflødighetshorn av materiale for en journalist. Argumentene, motargumentene, prioriteringene, tallene, forslagene og avveiingene. Alt som trengs for å forklare hva som faktisk ble vedtatt, hva som ble nedstemt, og hvorfor helheten ble som den ble.

Sandnes fortjener en lokalavis som ikke bare refererer konflikt, men som også setter sammen puslespillet. Hva betyr det borgerlige flertallet i praksis? Hvilke prioriteringer binder de seg til, og hvilke konsekvenser får det for innbyggerne? Hva er de viktigste endringene fra kommunedirektørens forslag? Hvem fikk gjennomslag, hvem fikk ikke og hvorfor?

Forhåpentligvis kan dette leses som en oppfordring. Ikke til «snillere» journalistikk, men til mer opplysende journalistikk. Mindre teaterkritikk. Mer fakta. Mer sammenheng. Mer Sandnes.

God jul og godt nyhetsår!