Herold

Flertallet i Inderøy kommunestyre har vedtatt å øke kommunens lånegjeld med ytterligere en halv milliard kroner i perioden 2026–2029. Det fremstilles som nødvendig og håndterbart. Det er det ikke.

Med dagens økonomiske forutsetninger er dette en beslutning som utsetter kommunen for betydelig risiko – og som i praksis skyver regningen over på framtidige budsjetter, tjenester og innbyggere.

Tallenes tale, og de er reelle

Dersom renta faller saktere enn de mest optimistiske prognosene, og holder seg rundt 4–4,5 prosent langt inn i planperioden, vil Inderøy i 2029 kunne sitte igjen med en samlet lånegjeld på 1,60–1,65 milliarder kroner. Netto gjeldsgrad vil da ligge mellom 150 og 165 prosent av driftsinntektene – godt over det som normalt regnes som forsvarlig.

Renteutgiftene alene kan komme opp i 70–95 millioner kroner årlig. Avdragene vil beløpe seg til ytterligere 40–60 millioner. Samlet gjeldsbelastning kan dermed bli 110–150 millioner kroner i året – av et driftsbudsjett på rundt 900–950 millioner. Dette er ikke bærekraftig.

Disposisjonsfondet risikerer å bli kraftig redusert, og kommunens evne til å håndtere uforutsette hendelser svekkes betydelig. Renterisikoen kan i verste fall bli kritisk, med kutt i tjenester og ytterligere økning i eiendomsskatt som eneste utvei. Trude Hoffs forslag

Gjeld binder framtida, og presser driften

Når gjelden øker, skjer det noe grunnleggende i kommunens økonomi: penger flyttes fra tjenester til finansielle forpliktelser. Renter og avdrag er bundne utgifter. De må betales først. Det er driften som må tilpasses – ikke omvendt.Det betyr i klartekst at flertallet har vedtatt et budsjett som legger opp til reduksjon i tjenestene over tid.

Driftsbudsjettet er det som finansierer hverdagen til innbyggerne: helse og omsorg, skole, barnehage, tekniske tjenester, kultur og forebygging. Når stadig større deler av inntektene går til gjeldsbetjening, blir det mindre rom for kvalitet, bemanning og langsiktige løsninger. Risikoen for kortsiktige kutt øker – og det er innbyggerne som rammes.

Helse og omsorg presses ytterligere

Helse- og omsorgstjenestene utgjør allerede den største delen av kommunens driftsutgifter – og er samtidig underbudsjettert. Når driften presses ytterligere, får ansatte mindre tid per bruker, belastningen øker, sykefraværet stiger og turnover øker. Terskelen for å få tjenester blir høyere.

Resultatet er lavere kvalitet og mindre trygghet for eldre og deres pårørende – selv om tjenestene formelt sett er lovpålagte.

I dette bildet framstår det som paradoksalt å bevilge midler til et «nærværsprosjekt», samtidig som det kuttes i årsverk i nesten alle sektorer. Nærvær skapes ikke av prosjekter, men av realistisk bemanning og forsvarlig arbeidspress.

Færre ansatte, samme oppgaver

Når økonomien strammes til, kuttes det sjelden i oppgaver. Det kuttes i tid og folk. Færre ansatte skal gjøre samme jobb. Dette svekker rekruttering, øker risikoen for utbrenthet og tærer på kommunens omdømme som arbeidsgiver.

Over tid undergraver dette hele bærekraften i velferdstjenestene.

De mest sårbare betaler

Når handlingsrommet forsvinner, brukes gebyrøkninger som virkemiddel: vann, avløp, renovasjon, barnehage, SFO og egenandeler i helse og omsorg. Dette rammer hardest dem med lav inntekt og liten likviditet: minstepensjonister, enslige forsørgere og unge familier i etableringsfasen.

Slik flyttes kostnaden for investeringene fra budsjettene til husholdningene, ofte uten reell politisk debatt.

Lokaldemokratiet svekkes

Høy gjeld binder ikke bare økonomien, men også politikken. Når store deler av budsjettet er låst til renter og avdrag, reduseres de folkevalgtes reelle valgmuligheter. Budsjettprosessen blir mer teknisk og mindre politisk. Makt flyttes fra nåtidige prioriteringer til tidligere lånevedtak.

Det svekker tilliten til lokaldemokratiet.

Dette er et valg og ikke en naturlov

En ekstra gjeldsøkning på en halv milliard kroner er ikke bærekraftig for Inderøy kommune. Den vil presse kommunen mot vedvarende driftsunderskudd, øke faren for ROBEK, gjøre nye investeringer umulige og dramatisk redusere handlingsrommet. I klartekst kan det bety færre ansatte, kutt i tjenester – og i verste fall nedlegging av tilbud som Sandvollan skole og MOAS.

Det alternative budsjettet som ble fremmet – men nedstemt – tok denne risikoen på alvor. Det prioriterte tjenester, bemanning og økonomisk robusthet framfor å øke investeringsnivået ytterligere.

Høy gjeld er ikke bare et regnskapstall. Det er en beslutning om hvem som skal betale i framtida. Når vi binder opp framtidige driftsmidler til gjeldsbetjening, er det alltid noen som må gi avkall på tjenester, trygghet eller kvalitet.

Inderøy står ved et veiskille. Nå må vi ta tilbake kontrollen – med ansvarlighet og menneskelighet.

Trude Hoff og Kjetil Klepp, uavhengig