Herold

Det kan se ut til at Putins plan lykkes. Jeg leser at det nå åpnes for russiske deltakere igjen, og Skiforbundet ser ut til å følge etter.

I praksis er de med på en stille aksept og en normalisering av grusomhetene. For meg fremstår dette som en legalisering av folkemord for underholdningens skyld.

Like etter invasjonen i 2022 ble russerne stengt ute fra skiidretten. Men hva har egentlig endret seg siden da? Har situasjonen blitt bedre? Tvert imot. Siden den gang har russiske styrker bombet utallige boligblokker, torturert sivile og kidnappet tusenvis av barn.

Russlands ledelse er anklaget for folkemord og etterlyst internasjonalt. Likevel mener idrettsledere nå at tiden er inne for å slippe dem inn i varmen igjen. Er vi blitt så vant til krigsforbrytelser – kanskje fordi vi ser lignende bilder fra Gaza – at vi ikke lenger bryr oss?

Når vi snart ser russere gå først over målstreken, vet vi at gliset tilhører Vladimir Putin. For ham er idretten et utstillingsvindu for «russisk fortreffelighet», på samme måte som når han viser frem nye våpen.

*Og hva med *jukset? Vi vet fra Sotsji-OL at Russland drev statsfinansiert doping, som kun ble avslørt takket være en utro tjener. Nå har russiske utøvere kunnet trene og potensielt dope seg uforstyrret i flere år. Det gjelder bare å få stoffene ut av systemet før start. Hvis vi skal akseptere dette, kan vi like gjerne åpne for «fri doping» for alle, for konkurransen blir neppe likeverdig.

Kravet om at utøverne ikke skal være «ansatt i militæret» er en vits. Det er ikke

vanskelig å si opp noen på papiret for en «god sak». Vi husker tiden under Sovjetunionen, da alle var såkalte amatører, men i realiteten lønnet av staten og militæret. Det er det samme systemet vi ser i dag. At utøverne kalles «nøytrale», endrer ikke det faktum at de representerer et regime som driver angrepskrig.

Det skuffer meg å se at også enkelte norske skiløpere mener Russland skal få være med igjen. Argumentet er at «utøverne ikke er ledere». Men disse utøverne støtter, stilltiende eller aktivt, diktatoren for å unngå fengsel eller for å opprettholde sin status.

Idrettsutøvere lever av reklameeffekten sin. Deres verdi måles i prestasjoner, men også i holdninger. Når utøvernes moralske kompass kræsjer fullstendig med publikums verdier, forsvinner reklameverdien. Jeg kan ikke se for meg at stilltiende aksept av invasjon, folkemord og kidnapping selger særlig bra.

Når jeg ser en idrettsutøver som godtar å konkurrere side om side med representanter for dette regimet, vil jeg la være å kjøpe produktene de reklamerer for.

Min reaksjon blir enkel: Jeg sparer mye tid foran skjermen, og jeg sparer penger i butikken. Jeg nekter å finansiere en idrett som har mistet sin moralske ryggrad.