Herold

Politikere snakker stadig høyere om bærekraftig eldreomsorg. Det lanseres strategier, reformer og teknologiprosjekter som skal redde fremtiden. Men én avgjørende gruppe overses systematisk. Det er ansatte som samtidig er pårørende.

En levekårsundersøkelse for helse er pårørendeomsorgen i Norge beregnet til å utgjøre 136 000 årsverk, mens årsverkene i kommunale- helse- og omsorgstjenester til sammen utgjør rundt 142 000 årsverk. Disse pårørende sparer samfunnet for ufattelige store summer, samtidig som de belastes med helserisiko og sikkerhetsrisiko i mangel på tilstrekkelig søvn og hvile.

Om lag 34% av befolkningen (850 00 arbeidstakere) jobber på belastende arbeidstider (natt, helg mv). Flere tusen av disse har i tillegg omsorgsoppgaver, som kommer i tillegg til belastende arbeidstidsordninger. Lokomotivføreren som kommer fra nattskift, som må hjelpe sin demente mor, skal samtidig være uthvilt til nytt nattskift. Sykepleieren som har sykt barn hjemme, skal på nattskift når samboeren kommer hjem o.l.

Dette er hverdagen for veldig mange. Likevel bygger politikken fortsatt på en forestilling om at arbeidstakere alltid er fullt tilgjengelige – uavhengig av belastningen hjemme.

Mange av de som belastes mest av omsorgspress, er de samme som samfunnet er helt avhengige av for at helse- og velferdstjenestene skal fungere. Samtidig skyves stadig mer omsorg inn i hjemmene. «Bo trygt hjemme»-reformen innebærer i praksis at mer omsorgskapasitet hentes fra ansatte som allerede står i to omsorgsroller. Noen mener at dette er forsvarlig - for de som står i det, oppleves det motsatte.

Konsekvensene av dobbelt omsorgspress er grundig dokumentert. Høyere sykefravær, større risiko for utbrenthet, overgang til lavere stillingsprosent, og økt frafall fra yrker vi allerede mangler folk i. Vi trenger ikke flere utvalg for å forstå hva dette betyr. Et omsorgssystem uten ansatte som orker å stå i jobben, er per definisjon ikke uansvarlig.

Likevel kommer det stadig nye politiske utspill der teknologien skal løse alt, eller der kommunene skal effektivisere seg ut av bemanningskrisen. Men ingen teknologiplattform kan erstatte en sykepleier som har sagt opp. Ingen reform lykkes når de som skal gjennomføre den, selv er i ferd med å brenne ut.

Skal man løse utfordringene, må politikken begynne der utfordringen faktisk ligger, dvs i arbeidslivet. Det trengs ledere med kompetanse til å håndtere ansatte i krevende pårørendesituasjoner. Det trengs fleksible ordninger som ikke skyver byrden over på kolleger. Det trengs strukturer som gjør det legitimt å si fra når omsorgsrollen hjemme truer arbeidsevnen. Og det trenger støtteordninger som gjør det mulig å stå i jobb også når livet er vanskelig.

Uten slike tiltak kan miste dyktige ansatte lenge før antall eldre når toppnivået (2050). Og da hjelper det lite med nye reformnavn, investeringsplaner og festtaler om innovasjon.

Politikere liker å si at omsorgen skal være forsvarlig. Da er det på tide å ta ansvar for dem som faktisk bærer den. Uten blikk for ansatte som også er pårørende, kollapser trolig eldreomsorgen lenge før neste reform åpnes.Er teorier i ferd med å overgå menneskelig kapasitet, spør Jørund Hassel (medlem Innlandet fylkeskommunale eldreråd/ sentralstyremedlem i Pensjonistforbundet)