Cruiseskip i hydrolift-farvann
Plus
Verden beveger seg raskere enn fÞr. Teknologi utvikler seg eksponentielt, geopolitikken er mer uforutsigbar, og samfunnsendringer skjer i et tempo som utfordrer tradisjonelle styringsmodeller. I en slik tid er det legitimt Ä stille spÞrsmÄlet: Har Norge valgt et politisk lederskap som er rigget for tempoet vi nÄ stÄr i?
Arbeiderpartiet, med Jonas Gahr StĂžre i spissen, styrer landet som et cruiseskip. Stabilt, trygt og forutsigbart. Problemet er at vi i Ăžkende grad befinner oss i farvann som krever noe annet â mer likt en hydrolift: rask respons, tydelige kursendringer og evne til Ă„ handle fĂžr situasjoner eskalerer. Cruiseskip er ikke bygget for det.
Dette blir tydelig nĂ„r man ser pĂ„ regjeringens nylig presenterte fempunktsplan for Norge. Ambisjonene er store, men formuleringene er gjennomgĂ„ende vage. Ta punktet om offentlig sektor og kunstig intelligens: Innen 2026 skal 80 prosent av offentlige virksomheter ta i bruk AI. Det hĂžres moderne og fremtidsrettet ut â men hva betyr det i praksis?
Uten klare effektmÄl kan dette i verste fall reduseres til kurs, seminarer og symbolske pilotprosjekter. Dersom ansatte lÊrer Ä bruke et AI-verktÞy uten at arbeidsprosesser faktisk endres, kan mÄlet formelt nÄs uten at samfunnet fÄr sÊrlig gevinst. Saksbehandling blir ikke nÞdvendigvis raskere, kostnader gÄr ikke ned, og produktiviteten Þker ikke. Da har man «tatt i bruk» teknologi, uten Ä gjennomfÞre reell omstilling.
Samtidig har regjeringen som mĂ„l Ă„ fĂ„ 150 000 flere mennesker i jobb innen 2030. Reell bruk av AI burde nettopp redusere behovet for arbeidskraft i deler av offentlig sektor. Disse to ambisjonene stĂ„r i spenning med hverandre. Enten skal AI effektivisere â eller sĂ„ skal vi opprettholde eller Ăžke sysselsettingen i samme strukturer. Begge deler samtidig er vanskelig Ă„ forene uten Ă„ omdefinere hva vi mener med produktivitet og arbeid.
Denne vagheten er neppe tilfeldig. Den er et resultat av politisk risikostyring i en mindretallsregjering som mĂ„ forholde seg til en venstreside med svĂŠrt ulike syn. Presise mĂ„l gjĂžr politikk mĂ„lbar â og dermed kritiserbar. Vage mĂ„l gir stĂžrre handlingsrom nĂ„r uforutsette hendelser oppstĂ„r, slik vi har sett med krig, energikrise og Ăžkende geopolitisk uro.
Men treghet har en pris. NĂ„r verden endrer seg raskt, blir langsomme kursendringer en risiko i seg selv.
Dette er ikke et angrep pĂ„ enkeltpersoner eller partier. Det er en systemkritikk. SpĂžrsmĂ„let er ikke hvem som har de beste intensjonene, men om styringsmodellene vĂ„re er tilpasset tiden vi lever i. Stabilitet er viktig â men i en akselererende verden er det ikke alltid nok.
NÄr farvannet blir urolig, mÄ man ogsÄ ha evnen til Ä manÞvrere raskt.