Herold

Metallfestivalen Winter Nekropolis gikk nylig av stabelen her i Lillehammer – i de gamle, ærverdige lokalene til Felix pub & scene, som nå har gjenoppstått i ny drakt som kulturhuset Wiese. Festivalen har allerede annonsert at det blir en ny runde neste år. Da bør også GD, som glimret med sitt fravær i år, kjenne sin besøkelsestid.

Det er nemlig ikke alle små nisjefestivaler forunt å gjennomføre en så vellykket førsterunde at de knapt en uke senere kan annonsere at de er klare for mer. Vi som var til stede – enten på scenen eller ute blant publikum – fikk oppleve et entusiastisk, for ikke å si utsultet, publikum. Endelig et arrangement i egen by, og ikke i Oslo, for alle utskudd og særinger som ikke nødvendigvis bryr seg nevneverdig om vintersport. Et publikum som riktignok kan lengte tilbake til 90-tallet. Men da først og fremst for å mimre om kvaliteten på norsk black metal – ikke et vinter-OL fra den gang det fortsatt var snø i gågata.

Det paradoksale er at GD tidligere i høst har skrevet om hvor vanskelig det er å lykkes med kulturarrangementer i dølabyen, blant annet med henvisning til sviktende billettsalg og avlyste konserter. Dette gjaldt tilsynelatende langt mer kjente og etablerte artister enn noen av dem som sto på scenen under Winter Nekropolis.

Metallfestivalen ser altså ut til å ha truffet en nerve.

For oss i miljøet er det ikke spesielt overraskende. Rock- og metallmiljøet preges av en fandenivoldsk do-it-yourself-holdning, der «alle kjenner noen som kjenner noen» og kan bidra. Bandene i undergrunnen er heller ikke spesielt kravstore. Men sleper villig med seg instrumenter og utstyr for egen regning – enten med tog fra Oslo, Trondheim eller Kristiansand. Eller de lemper alt i bilen og tar turen hele veien fra Fusa, like utenfor Bergen, kun for å spille for et sultent Lillehammer-publikum.

Jeg skal innrømme at salige Einar Gerhardsen nok hadde stappet et par Sov-i-ro i begge ørene for musikkens del. Samtidig hadde han neppe unnlatt å la seg begeistre av dugnadsånden. Og hadde han mot formodning tatt ut øreproppene, ville han trolig også anerkjent det musikalske nivået. Utøverne er gjerne folk som har øvd, nørdet og terpet; hørt favorittplatene sine til døde, men også tatt seg bryet med kontinuerlig å jakte på det nye som rører seg. Folk som kjenner igjen lidenskap når de hører den, og som vet at ekte musikk – om enn aldri så mørk og hard – handler om nettopp det: det helt ekte.

Men hvor var GD? De var i hvert fall ikke på Wiese. Kanskje var de for opptatt med å dekke sesongens mange julekonserter, for alt jeg vet. Dette er jo en måned preget av kjente og ukjente som synger både andres sanger og julens glade budskap – gjerne rett inn på egen konto. Det er viktig med tradisjoner.

Men det er også viktig å skape nye tradisjoner. Trøsten får være at Winter Nekropolis ser ut til å gjenoppstå neste år. Da vil jeg oppfordre GD til å ta turen. Om ikke annet for å få et innblikk i at også smalere kulturuttrykk kan bety mye for mange. Også i Lillehammer.