Herold

Som innvandrer fra Hellas vil jeg dele min erfaring med hvordan det kan føles å være ekskludert fra et samfunn, spesielt når man møter både økonomiske og språklige barrierer.

Det er en utfordring som går langt utover bare språket. I et rikt samfunn som Norge, hvor mange har høy økonomisk status og tilhører etablerte nettverk, kan det føles som en ekstra utfordring å finne sin plass.

Språket var en åpenbar hindring for meg, men det var ikke det eneste.

Da jeg begynte å jobbe på barneskolen i Bærum, visste jeg ikke at kommunen var hjem til mange velstående familier. Jeg følte meg som en outsider – en gresk kvinne som hadde flyttet hit med mannen min på grunn av økonomiske vanskeligheter, og som bodde i en liten hybel.

Språkbarrieren var ikke bare et praktisk hinder for kommunikasjon, men også et symbol på den sosiale distansen som eksisterte mellom meg og mine kolleger.

I tillegg var den økonomiske ulikheten med på å forsterke følelsen av at jeg aldri helt hørte til i det fellesskapet.

Jeg følte slik både fordi jeg ikke behersket norsk godt, og fordi jeg jobbet som vikar som skoleassistent i lange perioder uten å få fast jobb. Jeg ventet nesten hver dag på at telefonen skulle ringe for å få muligheten til å jobbe ekstra og få endene til å møtes.

Da jeg begynte å jobbe på barneskole i Norge, fikk jeg en tremåneders kontrakt som vikar. Jeg var heldig med timingen da jeg banket på døra til skolen i nabolaget mitt, og avdelingslederen intervjuet meg spontant.

Jeg hadde tatt med meg en åpen søknad, og jeg ba om å få mulighet til å arbeide. Mitt ess i ermet var at jeg bodde i nærområdet, og at jeg kunne undervise yoga for barn.

Mitt norsknivå var på B1, og da kan man lett forstå at språkbarrieren var synlig, og noen ganger var det ubehagelig for meg.

Ettersom de fleste kollegene var norskfødte, var det krevende for meg å forstå. Noen av dem snakket dialekt, og mange unge brukte gatespråk. Dette gjorde situasjonen enda mer komplisert.

Men, selv om jeg jobbet hardt, og språknivået mitt ble bedre, var det merkbart at jeg hadde problemer med å kommunisere effektivt med mine norske kollegaer, spesielt i saker som gjaldt strukturen og den eksisterende tilstanden på arbeidsplassen.

I tillegg var barnas tilbakemeldinger på min aksent ofte uhøflige. Dette førte til en følelse av ensomhet på jobben, og jeg erfarte hvordan språket kan skape en usynlig barriere.

Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut. Jeg ble mer integrert i arbeidsmiljøet etter hvert. Likevel merket jeg fortsatt en sosial distanse, som om jeg aldri helt hørte til.

Norge er et liberalt og demokratisk land, men fremmedfrykt eksisterer fortsatt, og det kan gjøre integreringen enda vanskeligere. Staten bør derfor satse mer på både ressurser og kulturarbeid. Pedagogiske kampanjer i skolen kan lære barn at samfunnets styrke ligger i mangfold, og at utfallet av migrasjon ikke avgjøres av hvem som kommer, men av hvordan samfunnet tar dem imot.

Integrering handler ikke bare om å lære språket; det er en prosess som også krever tilgang til økonomiske og sosiale nettverk. Når man står i en gråsone mellom inkludering og ekskludering, er det ikke bare et spørsmål om å mestre språket, men også om å navigere i et samfunn der tilhørighet ofte er knyttet til økonomiske ressurser og kulturelle normer.

Sitat Hellas

Kom til Norge som kvoteflyktning. Her blir han stoppet av fans på gaten

Ba først om plass til 250 flyktninger, nå er det halvert

Vi trenger bedre langsiktige tall om flyktninger