Herold

Er vi egentlig i ferd med å bli en utrydningstrua art- vi som bor på bygda?

Jeg spørr ikke for å dramatisere (selv om det jo alltid får litt ekstra fart på debatten), men fordi jeg i stadig flere diskusjoner om sentralisering og skolestruktur legger merke til at «bygdefolket» igjen trekkes frem som et slags eksotisk fenomen- noe man snakker om, men sjelden med.

Før du leser videre: Dette er skrevet med et smil, en god dose ironi og et alvor som er lett pakket inn- akkurat som en god gammaldags matskuff i gangen. Den ser uskyldig ut, men inneholder overraskende mye.

For hva kjennetegner egentlig «det typiske bygdefolket»?Felleskjøp-dress, countrymusikk, bilinteresse, bygdefest, brei dialekt og en traktor som skaper kø. Jada, det er mye sant i det – jeg kjenner meg selv igjen i mer enn jeg kanskje burde. Jeg vokste opp på et småbruk, der traktoren var transportmiddel, leketøy og klimaanlegg under våronna og varme sommerdager.

Men bygda er mer enn klisjeene. Den er sterke sosiale bånd på tvers av generasjoner, samhold, fellesskap og en dugnadsånd som får folk til å møte opp med både spett, spade, sag og vaffelrøre- ofte samtidig. Den er tradisjoner, lokal kunnskap, praktisk sans og en dypfølt tro på at «det her fikser vi sjæl». Det er sånne ting som former deg. Det har formet meg.

Det er nettopp denne grunnmuren jeg er redd for at mine framtidige barnebarn mister hvis bygdeskolene forsvinner, for hva er vel igjen i bygda om 20–30 år hvis skolene blir borte?

Hvem skal lære dem å tenne et bål uten at det står «hentet fra YouTube» under forsøket? Hvem skal vise dem hvordan man bruker verktøy uten å først laste ned en app? Skifte ei lyspære uten å ringe kundeservice? Lage syltetøy av bær man faktisk plukker selv – og ikke levert i en plastboks med teksten «skogsbær, inspirert av naturen»?

Dette er ikke romantikk.Det er hverdagskunnskap.

Sånne ferdigheter læres i små samfunn der skole, hjem, natur og folk henger sammen. Der ungene ser voksne fikse ting, hjelpe hverandre og løse problemer uten å sende saken videre i et system. Der bygdeskolen er en del av hverdagen- ikke bare et bygg, men et bindeledd.

Det er derfor jeg- sammen med min samboer som er oppvokst i akkurat denne grenda- har valgt å bygge og bo her med våre to barn. Vi håper de også får oppleve gleden av å bli hentet i traktor på skolen, arrangere bygdefester og si banann uten å bli rettet på av en språkbevisst byvenn. Og ja- vi håper de lærer både å lese Ibsen og fyre opp et bål uten at brannvesenet blir involvert.

Men så kommer spørsmålet: Hva skjer når bygdefolket stadig blir tatt til offer? Hva skjer når alt skal sentraliseres, når systemer legges ned, når nærskoler forsvinner, og når bygda i debattene av og til framstår som et slags nostalgisk postkort man gjerne setter pris på- men ikke ser verdien av å faktisk bevare?

Da skjer dette:

– Bygdefolket pakker sekken og rusler.

– Felleskjøp-dressen ender i museumsmonter.

– Countrymusikken stilner- bortsett fra i Seljord (med mindre de lider samme skjebne som oss).

– Kulukta forsvinner (noe som sikkert er glede for noen, men savnes av flere enn man tror).

– Traktorene dukker plutselig opp som eksotiske utleieobjekter for byfolk på helgeturer.

– Kunnskapen og tradisjonen havner i et digitalt arkiv ingen klarer å logge seg inn på.

Og da må vi spørre oss selv:* ER DET DETTE VI VIL?*

Ønsker vi at hele landet skal bli en stor by med bare asfalt, latte og el-sparkesykler? Eller vil vi fortsatt ha et Norge der både by og bygd får leve, vokse og være stolte av sine forskjeller- enten det er traktorparader, bygdefester, kulukteller barn som fortsatt sier banann med glimt i øyet?

Mister vi bygdeskolene, mister vi en del av grunnmuren til det norske folk. Vi mister en forskjell og en kultur.

Husk en grunnmur er som kjent vanskelig å bygge opp igjen- særlig når folk først har flyttet.