Herold

Nå som det er så mye prat om innvandring i Norge har jeg lyst til å si noe om min egen erfaring og opplevelse:

Nylig var jeg på besøk i et av mottakssentrene for flyktninger i et område nær Tønsberg. Siden jeg snakker både arabisk og tyrkisk, møtte jeg flere av flyktningene der, og vi snakket om deres situasjon og lidelser i deres nåværende liv.

«Venting» – dette ordet som de gjentar der som om det er deres eget språk. Et språk som ikke inneholder tolv millioner ord, men bare ett eneste ord. Et ord som kanskje for andre betyr at bussen er forsinket, eller at en venn vil komme litt senere. Men for dem er det en livsstil: deres frokost er uro, deres lunsj er uro, og deres kveldsmat er en tankestrøm som aldri stopper. Slik var min tilværelse også før jeg kom til Norge. Derfor forstår jeg deres lidelse, og jeg husker den godt.

* Hussein og Sara flyktet med barna: – Hadde bare lest om Norge i bøker *

Et enormt insekt

Det første som slo meg etter å ha snakket med disse menneskene, var min egen erfaring i Tyrkia. Jeg husket at jeg bodde i en by helt sør i landet, i et rom som nesten lignet et arbeidsverksted for en forfatter som aldri sluttet å skrive. Hver morgen våknet jeg som Gregor Samsa i Kafkas «Forvandlingen», forvandlet til et annet vesen – et «enormt insekt». Først tenkte jeg på arbeidet, av frykt for å miste jobben og at familien min ikke skulle finne mat. Deretter begynte ventingen – ventingen på et mirakel som kunne hjelpe meg ut av dette rommet og gjøre meg til et menneske igjen, ikke et monster.

Helt fram til det øyeblikket jeg steg om bord i flyet, kunne jeg ikke forlate hjemmet mitt eller bevege meg fritt av mange grunner, blant annet fordi jeg ikke hadde dokumenter som tillot meg å reise som et normalt menneske i Tyrkia. Og slik Gregor Samsa ble en byrde for sin familie, ble også jeg en byrde. Jeg bekymret meg for de minste ting, ble sint av enhver samtale, og isolerte meg konstant.

Dette tvungne fengselet, denne mangelen på frihet og den endeløse ventingen gjorde meg til fange inni dette enorme insektet. For å rømme fra alle disse negative følelsene begynte jeg å jobbe mer enn 14 timer daglig med å redigere og designe bøker, og med å skrive artikler og dikt. Som om jeg var blitt en «maskin for å lage dikt», slik min venn Ibrahim Al-Masri sa. Bare et livløst objekt uten følelser.

Jeg forble innelåst i denne insektkroppen i mange år, helt til jeg en dag våknet av noe merkelig. Jeg berørte meg selv og merket at skallet rundt meg begynte å sprekke – om enn bare litt.

* Syriske Hussein trodde ikke at han noen gang skulle oppleve dette øyeblikket: – Dette er lykkens dag *

Tødde opp

Jeg laget morgenkaffen som vanlig, og åpnet e-posten min, slik jeg gjør hver morgen. Der fant jeg en melding som sa:* «Du og familien din er tatt opp i ICORN-programmet for beskyttelse av forfattere i Norge.»*

I det øyeblikket, etter å ha lest denne setningen, begynte sprekkene i skallet rundt meg å vokse. Og Hussein Al-Dahir inni meg begynte å kjenne livets varme vende tilbake.

Jeg tilbrakte noen måneder mens jeg sakte frigjorde meg fra dette skallet, og gradvis falt restene av det av. Da jeg tok mitt første skritt på Oslo Lufthavn, falt den aller siste delen av skallet fra leppene mine. Jeg sa til menneskene som ventet på meg: «Hei, jeg er Hussein Al-Dahir.»

Disse menneskene som nå lever i mottakssentrene, er også omgitt av ventingens skall – som hindrer dem i å leve som normale mennesker. De venter på et brev fra Utlendingsdirektoratet som kan rive dette skallet av dem og la dem gå ut i livet, slik jeg gjorde før dem, da jeg forvandlet meg fra Gregor Samsa til Hussein Al-Dahir.