Herold

Når Tonje Brenna sier at Arbeiderpartiet nå skal «tørre å tenke nytt» i innvandrings- og integreringspolitikken, er det ikke bare sent, det er også historieløst.

For sannheten er enkel: Det er Arbeiderpartiet som har ført denne politikken. År etter år. Regjering etter regjering. Med åpne dører, svake krav og en grunnleggende naiv tro på at alt skulle løse seg bare viljen var god nok. Konsekvensene har vanlige folk fått kjenne på lenge.

I stedet for å lytte til advarsler, har Arbeiderpartiet brukt moralsk pekefinger som politisk verktøy. De som stilte spørsmål ved tempo, omfang og integrering, ble mistenkeliggjort og stemplet. Nå erkjenner Brenna at innvandringsdebatten har handlet om «gradering av moral». Ja og Arbeiderpartiet har selv vært blant dem som har bidratt mest til akkurat det.

I mange år har Arbeiderpartiet styrt innvandrings og asylpolitikken i Norge, enten alene eller sammen med partier som har ønsket en mest mulig liberal linje. *Resultatet har vært høye ankomsttall, svake krav til integrering og en politikk der gode intensjoner har veid tyngre enn konsekvenser. *Nå later Arbeiderpartiet som om de nettopp har oppdaget problemene.

I mange lokalsamfunn opplever folk økt utrygghet, mer utenforskap og større belastning på tjenester som allerede er presset. Lærere forteller om klasserom der språkproblemer gjør undervisningen vanskeligere for alle. Kommuner melder om store utgifter til bosetting og oppfølging, samtidig som eldreomsorg, skole og vedlikehold må vente. Politiet peker på utfordringer knyttet til gjengkriminalitet og manglende integrering. Dette er ikke påstander. Det er hverdagen mange møter.

Problemet er ikke at Arbeiderpartiet nå ser utfordringene. Problemet er at de later som om de ikke har forstått dem før nå. Press på velferdstjenester, sviktende integrering, økt utenforskap og utrygghet i nærmiljøer har ikke oppstått over natten. Dette er resultatet av politiske valg, valg Arbeiderpartiet har stått i spissen for.

Det holder ikke å snakke om å «tenke nytt» når man i årevis har avvist enhver kritisk stemme som umoralsk. Det holder ikke å late som om dette er et nytt problem, når konsekvensene har vært åpenbare for kommuner, lærere, politi og helt vanlige familier i lang tid.

Det er ikke troverdig å snakke om å ta tak i problemene, når man i årevis har ignorert dem.

Det er ikke troverdig å si at man vil tenke nytt, når man konsekvent har stemt ned forslag om strengere krav, raskere retur av personer uten lovlig opphold og tydeligere forventninger til integrering.

I Fremskrittspartiet har vi vært tydelige: En ansvarlig innvandringspolitikk må ta utgangspunkt i realiteter, ikke ønsketenkning. Den må være streng, rettferdig og vi må stille tydelige krav til dem som skal bli en del av det norske samfunnet. Det handler ikke om mangel på medmenneskelighet, men om ansvar.

Hvis Arbeiderpartiet virkelig mener alvor, så må de begynne med å erkjenne sin egen rolle. Ikke skyve ansvaret over på debattklimaet. Ikke late som om dette er ny erkjennelse. Politikk handler om konsekvenser og disse konsekvensene eier Arbeiderpartiet.

Spørsmålet er derfor ikke om Arbeiderpartiet tør å tenke nytt. Spørsmålet er om de tør å ta ansvar for det de faktisk har gjort.